fredag 20. november 2020

Min lille Engel

Min lille engel PØNKY  14.02.2006 - 20.11,2020  ❤


Pønky er født på Granli , - i Hedmark. Like utenfor Kongsvinger hos min tante Astrid.  Jeg hadde lenge hatt lyst på en Havanais, etter å ha fulgt min tante sine to hunder i noen år.  14. februar 2006 fikk " Happy" valper og vi måtte jo dra å titte på disse nydelige skapningene. Det viste seg at tante hadde èn tispevalp som ikke hadde noen kjøper enda, og når vi ble litt bedre kjent med denne lille nydelige tispen var det ingen vei utenom   Hun måtte jo bare bli med til Svinndal  




Jeg hadde lyst til å prøve å trene opp Pønky i noen hundesporter og også se om hun egnet seg til utstilling.  Så vi var på valpeshow med henne når hun var gammel nok til det.  Hun var eneste valp i sin rase, og dommeren var totalt forelsket i henne. Han løftet henne opp på armen og susset og susset på henne, og påsto at han ville stjele henne med seg hjem.  Denne dommeren var en dachshund-oppdretter så vi var veldig overrasket over hans forelskelse i Pønky.  Resultatet var at hun fikk en flott BIR-rosett.



Pønky utviklet seg ikke i retning av utstillingshund. Pelsen hennes var kjempevanskelig og lignet mer på Coton De Toular enn på en Havanais.  Hun ble stilt ut et par ganger men fikk gul sløyfe ( betyr at hun ikke var noen god representant for rasen ).  
Pelsen til Pønky ble vanskelig å holde i orden etterhvert som hun ble voksen. Jeg brukte minst 1 time hver dag på å holde henne flokefri. 




Siden hun ikke skulle mer på utstilling, valgte jeg å klippe ned pelsen for å slippe så mye jobb. Hun var utrolig søt med den lange pelsen, men hun ble jo kjempesøt med kort pels også





Pønky har alltid vært venner med de andre dyrene på Fosserød.  Her hilser hun på kaninen vår "Stuart"


og her koser hun seg i sofa`n sammen med Gråpus ❤



Når Pønky var ca 1,5 år fikk hun en ny samboer , - Minni , - og disse to ble som knoll og tott, - uadskillelige, og har holdt sammen som et gammelt ektepar i alle år ☺



 og Scott ( som døde for 1 år siden ) var begge jentenes aller beste venn, og var alltid med dem på tur.




Pønky og jeg gikk flere agilitykurs, og vi konkurerte helt fram til Pønky fikk for store problemer med kroppen. Hun ble operert for Patella, men ble aldri helt ok igjen. På grunn av patella fikk hun også problemer med ryggen og ble ganske stiv. Derfor la vi agilitykarrièren på hylla i 2009 .



I stedet begynte vi med Freestyle.
Vi var blandt annet med på Norges første offesielle konkurranse, og fikk 1. premie og første opprykk til klasse 2.
Vi danset til " Kjerringa med stavetn "





Vi avanserte raskt til klasse 2. Men Pønky syns det var vanskelig å prestere i et så langt program uten å få noe belønning, så vi sluttet med konkurranser og trente bare på triks uten å konkurrere mer.
Hun elsket å jobbe denne vakre lille jenta mi



Pønky var leken nesten hele livet sitt. Hun hadde en forkjærlighet for myke baller 😃




Men mest av alt var godbiltsøk favorittaktiviteten og hun fikk skogstur med flere søk hver eneste dag helt til sin siste dag hos oss.  

Filmen her er to uker før hun ble så svak at hun ikke orket å være med lenger.


Pønky fikk påvist hjertesykdom for flere år siden, og det siste året har hjertet vokst seg så stort at det trykker på lunger og gir henne problemer. Hun har derfor fått hjertemedisin og klart seg fint i mange mnd.  Men så fikk hun en periode med diarè , og det varte over flere mnd. uten at noen fant ut hva det kom av. Bortsett fra at hun fikk konstatert for høye leververdier i blodet, - var det ingen tegn på sykdom, og hun løp i skogen som vanlig ( se filmen over ). Vi byttet fòr flere ganger uten at diareen ble bedre, og tilslutt gav vi opp å gjøre noe med dette.  Vetrenæren mente det kanskje kunne være leversvikt / kreft, men at det var for risikabelt å legge henne i narkose for å finne ut av det.

For et par uker siden begynte hun å bli dårligere, og hun fikk større problemer med både pust og energi. Vi valgte å ta noen nye blodprøver, som viste at hun også nå hadde for høye nyreverdier.  

Når ikke lever og nyrer gjør jobben, så går avfallstoffene rett i blodet og " forgifter" kroppen. 

I dag lot vi denne vakre engelen få reise videre til hundehimmelen og treffe sin gode venn Scott igjen.❤


              ❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤


                                               HVIL I FRED MIN LILLE ENGEL 







fredag 6. november 2020

Om å leve med Sheltie - bjeffing

 Lenge siden jeg blogget nå.

På tide å oppdatere litt om hvordan det egentlig går med mitt MÅL om å ha en sheltie som bjeffer minimalt. Helst ikke i det hele tatt, og ihvertfall ikke under arbeid.

Jeg skrev litt om dette i våres, og hadde en plan om hvordan jeg skulle håndtere det når/hvis  Zacko satt igang med stressbjeffing, og føler det er på sin plass å ha en oppdatering om hvordan dette går i dag. 

Jeg visste jo at faren for å få en bjeffende hund var stor, og jeg måtte gå mange runder med meg selv før jeg valgte Sheltie. 

Jeg valgte rasen av flere årsaker:

1)  Har alltid ønsket å få meg en sheltie igjen, siden det var rasen jeg hadde først.

2) Arbeidskapasitet

3) Lettlært

4) Passende størrelse for meg på nåværende tidspunkt.

5) Vakker




Flere i min omgangskrets har fortalt meg at de har ønsket seg rasen, men valgt den bort på grunn av bjeffeproblematikken. Og ja jeg må innrømme  - jeg har hele tiden vært skeptisk jeg også.  

Jeg har laaaang fartstid. 35 år tilsammen, innen agility, lydighet, bruks, Rallylydighet og Krativ lydighet, + vært instruktør siden midten på 90-tallet og hatt en mengde kursdeltagere med sheltie. 

I disse årene har jeg sett maaaange individer av rasen.  Det er sjelden jeg har opplevd en sheltie helt uten lyd, men det har jo vært noen innimellom, så jeg tenkte at det må jo være mulig å få til.

Med mye kunnskap innabors,  ville  jeg utfordre meg selv litt. 

Det har vært mange hunder i mitt liv, som jeg har hatt ulike utfordringer med. Men ingen hund med denne utfordringenen som bjeffing er.  

Å bjeffe i det daglige er en ting jeg kan leve med, men å bjeffe under arbeid og også under konkurranser er noe jeg absolutt ikke ønsker meg.

 Man får  poengtrekk, - i de fleste hundesporter ( ikke agility ), og det er ikke moro å sitte å se en hund bjeffe seg gjennom hverken et agilityløp eller et program i Rally-  eller Kreativ - lydighet.  

Så jeg bestemte meg veldig tidlig for å ha null toleranse for bjeffing når jeg skaffet meg rasen.

Jeg har vært bevisst hele tiden, og aldri tillatt at han har bjeffet på grunn av stress, hverken når han kjeder seg, - løper å leker med andre hunder eller jobber med meg. 

Joda - han har prøvd seg mange ganger. Han har en lav terskel i forhold til lyd, - noe som sikkert er genetisk

Hver gang det har kommet et bjeff har vi brutt aktiviteten som utløste det,  og gitt han  noe annet å tenke på.  

Det ser så langt ut at han har forstått dette, og tilbyr gjerne en annen atferd helt av seg selv når han forstår at han har "brutt avtalen vår".

Nå er han blitt 9 mnd. og kan løpe å leke med andre hunder uten lyd 💖

Han jobber uten lyd både i Spor, Agility, HTM,  Rallylydighet og Freestyle 💖

Og han er rolig inne sammen med de andre hundene 💖

Så da har jeg kanskje gjort noe riktig da ??  Vi satser på det, og fortsetter å jobbe med samme metoder.




Ja - jeg har vært utrolig heldig med individet -  "Zacko"

Har valgt en oppdretter som har lagt et flott grunnlag for valpene, og leverer mentalt gode individer.

Jeg har fått et eksemplar av rasen som ikke har skyhøyt stress, men har en fantastisk indre RO.
Han har ingen bekymringer i livet, - er trygg på seg selv om omverden.

Er arbeidssom og konsentrert, selv når vi trener i lange økter.

Jeg kunne ikke blitt mer fornøyd, og blir aldri lei av å skryte av denne gutten.
💖💖💖💖💖💖





 

lørdag 22. august 2020

Zacko på valpeshow

Zacko har fylt 6 mnd. og endelig er det såpass trygt å ferdes ute i CoronaNorge at vi tør å dra til Fredrikstad på Valpeutstillingen " Plankevalpen",

Jeg har vært så heldig at jeg har fått min gode venninne, - Lisbeth - til å trene utstliing med han og stille han ut for meg. Det har vært mange koselige møter med treninger både på Kambo, hos Lisbeth og på bygdetunet i Rygge sine  ringtreninger med Joachim og Steinar Balken som instruktører.



Forventningene var store da vi ankom stevneplassen og satt oss for å vente på at Sheltie skulle i ringen.

Zacko var eneste hannhund mot 4 tisper. Blandt annet hans søster Senorita, som har vunnet BIR på valpeutstilling allerede tidligere i sommer. 

Oppdretter var tilstede,  og hjalp meg heldigvis til med finpuss av pels og poter før han omsider skulle i ringen.

Tusen takk til både Lisbeth og oppdretter Janne for all god hjelp med gullgutten min. 




Lisbeth og Zacko var kjempeflinke og han travet elegant rundt i ringen.




Han sto som en påle når han skulle stilles opp 



Han gjorde sitt beste for å gjøre seg venn med dommeren.



Tannvisningen og gjennomgang av kroppen hans på bordet gikk også kjempefint. 



Dette resulterte i at han fikk HP ( Hederspremie). Det ville da si at han gikk videre til BIR / BIM konkurransen og skulle konkurrere mot den beste tispen

Vi håpet lenge på at det skulle bli den vakre søsteren  Senorita som kom videre til BIR / BIM konkurransen. 



Men sånn skulle det ikke gå idag. Det går alltid litt opp og ned på hundekonkurranser og det er jo smak og behag hos dommeren som avgjør hvem som vinner.

Så denne gang ble det to Tricolor shelties som skulle konkurrere om BIR og BIM 

( Best i rasen og Best i Motsatt kjønn )




Spenningen var til å ta og føle på. Dommeren brukte god tid på sin avgjørelse og vi holdt nesten pusten utefor ringen.

Vi syns jo selvsagt at Zacko var den vakreste av disse to ❤

Men dommeren syns den lille 4 mnd gamle tispevalpen var finest idag og vi måtte nøye oss med å bli Best i Motsatt kjønn - BIM. 






Vi er kjempefornøyd med dagens resultat og ikke minst dommerens fine ord om godgutten.



Alt i alt var dette en veldig fin og positiv opplevlse for Zacko. Og vi er påmeldt på to nye valpeutstillinger i slutten av august. Så får vi håpe at det ikke blir avlyst på grunn av oppblomstringen av Coronaviruset igjen.  

lørdag 20. juni 2020

Et hundeliv består mye av ventetid.
Hundene må finne seg i å vente på mye, - vente på oss, -  vente på mat, - vente på tur, - osv. osv.

Det kan være vanskelig å forstå at vi ønsker at den skal være tålmodig og vente,  så her i huset trener vi aktivt på akkurat dette for tiden.

Jeg har tidligere skrevet litt om bjeffing, - og akkurat disse to temaene henger mye sammen.

Hvis valpen blir utsatt for mye venting vil den kanskje starte å bjeffe på grunn av stresset den blir utsatt for ved å vente.

Derfor er det viktig å lære hunden veldig korte intervaller med venting  mens hunden er valp.
Belønne mye slik at ventingen blir positiv for valpen.

Men det er viktig å strekke strikken ang. belønning også, - for at valpen ikke skal få alt for store forventninger i forhold til ventetidens slutt.
Da kan også bjeffingen komme som et stressmoment  på grunn av den store forventningen til belønning. Altså må belønningen tilpasses det enkelte individ og ikke være for sterk.

For Zacko sin del så holder det med rolig ros i de fleste situasjoner han må vente.
Hvis jeg er FOR lystig i stemmen under rosen, så " sprekker han" fort og får forventning om at " noe skal skje".

Hvis det dreier seg om å tilvennes å være alene i et rom, så kan belønningen være at jeg kommer tilbake til han. Da kan også bjeffingen komme på grunn av store forventninger og glede. ( En sheltie bjeffer ofte av glede ) ,
Men om man er rolig selv, og ikke drar strikken for langt i starten så man trigger bjeffingen så kan hunden lære seg å være stille og vente tålmodig en lang stund etter en tids trening.

Vi er jo så heldige at vi har flere hunder, så Zacko er nesten aldri helt alene noe sted når han venter på noe.  Det er jo naturlig siden han har 4 hundesamboere. Som regel må han vente på at maten skal bløte seg opp før han får den servert. Det kan ta noen minutter, og jeg ønsker ikke at han skal stå å mase på å få og kanskje bjeffe utålmodig.

Her ligger han pent å venter sammen med Pønky mens maten står på bordet til bløtlegging.
Det er bare Zacko som skal få mat siden han spiser oftere enn de voksne hundene våre, -  og det vet Pønky. Men hun får jo lov til å slikke matkoppen etterpå og kanskje det blir en liten bit igjen ?
Det er motivasjonen hennes for å ligge å vente på at Zacko skal få sin mat. Hun er jo oer 14 år, og har lang erfaring med sånne ting.

Zacko sin motivasjon er jo selve maten, og han er veldig flink som bare ligger rolig å venter.




Noen ganger må hundene vente i bilen mens jeg går i butikken el.l.
Mine hunder syns ofte at ventetiden er morsom og interessant.
Dette er fordi jeg parkerer med burene ut i retningen jeg går så de kan følge med på når jeg kommer tilbake. Og i mellomtiden er det mye som skjer rundt dem.  Ingen av dem bjeffer på det som skjer utenfor bilen eller skriker etter meg når jeg forsvinner. Men dette har vi trent på i mange korte økter slik at de alltid VET at jeg kommer tilbake med noe godt når de har vært flinke.




Jeg bruker også bilen til "venterom"  når jeg trener dem. 
Da må èn vente i bilen mens den andre trener, og sånn bytter vi på om venting og trening.

I starten belønner jeg den som skal bli liggende å vente i bilen like mye som den som trener utenfor bilen.  På den måten blir det jo trening på begge hundene. Her er det også viktig å finne balansen i forhold til belønning, - stress og bjeffing / piping.  
Ikke gå for lant unna i starten, men øk gradvis avstand og gradvis mindre belønning for å ligge igjen.

Jeg kan også gi dem noe godt å tygge på mens jeg er borte slik at ventingen er noe positivt. 




Hjemme hos oss er det mye frihet innenfor mange mål inngjerdet tomt. Men når vi skal ut av tomten for å gå tur eller på en  kjøretur må vi jo ut av innhegningen vår. 
Fordi vi bor rett ved en grusvei, der det av og til kan komme en bil, - sykler, - ryttere o.l. Derfor  er det viktig at jeg har kontroll når vi skal krysse veien og gå på skoges-stien vår. Derfor har alle lært seg å sitte ved porten og vente til jeg har kontrollert at det er trygt å passere veien. 
Her bruker jeg mye omvent lokking som treningsmetode på andre ting før jeg overfører det til porten.
Belønningen er jo i dette tilfelle å få lov til å løpe ut sammen.



Når vi går tur på fremmede plasser kan det av og til være trange stier og vi møter både folk og andre hunder.   Derfor pleier jeg å lære min hunder å sitte å ha kontakt med meg når det kommer noen som skal passere oss. Vi går litt ut av stien og venter på at det er plass til oss å gå videre.  Dersom noen vil hilse på hundene så gir jeg dem fri til det hvis det føles rett akkurat i den situasjonen. Men stort sett er regelen at vi skal VENTE til " noe" har passert oss.   Selvsagt belønnes hver enste ventetid med både rosende ord og en ekstra god godbit av noe slag.


Mens når vi går tur på grusveien " vår" trener vi på å sitte ved fot når det kommer biler, - sykler, - joggere, - turgåere o.l.  Vi har til og med møtt et hundespann i sommer.  Det er praktisk å ha en hund osm kommer inn av seg selv og venter på å bli belønnet hver gang han møter noe på veien vår. På den måten kan de få løpe løs på veien når jeg går med èn og èn der. ( ikke i båndtvangtiden selvsagt ). 
Noen lang ventetid er det jo ikke her, men de må sitte å vente til de får frisignal, - så litt venting blir det også i denne situasjonen.



I og med at tomten er delt inn i flere seksjoner, har jeg mulighet til å stenge noen hunder inne i en seksjon og la de gå der mens jeg gjør hagearbeid, - vasker bil, - trener èn hund o.l. i en annen del.  
Derfor blir det også nødvendig å trene på å være igen uten å få bli med på all moroa utenfor gjerdet. 
Som regel er ikke det noe problem, men når man belønner èn hund utenfor med mye ros og lek, så kan det bli heftig for den osm er innenfor og ikke får være med på moroa. 
Derfor ER det også i denne situasjonen viktig å TRENE på å vente.

Mine hunder har stort sett vært konkurransehunder. Derfor tilbringer vi mye tid ved treningsbaner og konkurranseringer. Det kan bli lange dager med mye venting uten særlig mye aktivitet annet enn å se på andre som konkurrerer eller trener.

Derfor tenker jeg det er viktig å gi valpen en del tilvenning i forhold til å være på plasser der vi nesten bare trener på å være i ro og passiv mens andre hunder passerer oss, - trener eller konkurrerer.

Her trener Zacko og jeg på å være tilskuer på en Rallylydighetstrening i Moss.
Han får lov til å stå å se på alt som skjer, - men ikke stresse og bjeffe.



Vi går litt rundt og trener litt på å passere andre hunder o.l.
Men så setter vi oss ned igjen og jeg belønner at han frivillig legger seg ned og slapper av ved stolen min.





Så langt er Zacko utrolig flink og stresser aldri i forbindelse med vente-treningen vår. Ikke noen bjeffing og heller ikke piping.

Vi trener videre på samme måte og skal snart på vår første overnattingstur sammen.
Det skal bli spennende å se hvordan han takler å være tre dager hjemmefra i helt nye miljøer.





torsdag 28. mai 2020

Valpetiden

For 7 år siden, når Kenzo var liten valp, så startet jeg opp en valpegruppe ( vi kalte det for Barselgruppa ).
Vi miljøtrente sammen, og valpene fikk lære seg ulike øvelser som er viktig å kunne framover.
Valpene fikk leke sammen og vi som eide dem koste oss veldig i denne valpetiden.

På bakgrunn av denne opplevelsen inviterte jeg mine venner på facebook til å bli med på en sånn gruppe utover våren og sommeren i år.
Og selv om det ikke ble den helt store responsen, så var det tre valpeeiere som ville være med på dette, og vi har møtt hverandre en gang i uken i fire uker nå.

Zacko storkoser seg på disse møtene, og jeg kan ikke tenke meg noe mere positivt enn å la disse flotte individene får lov til å utfolde seg sammen i lek.

For min del er dette med lek + sosialisering og miljøtrening den viktigste læringen vi kan gi valpene mens den er liten.
All annen trening kommer i annen rekke.
Det ER så innmari mye som skal oppleves mens man er ny i denne verden, og det å la valpen få ro til å suge inntrykk og oppleve verden i sitt eget tempo, er det viktigste de første ukene i livet.
La valpen få hviledager uten annen aktivitet enn tur og kos kan også være smart. På den måten lærer man valpen at det ikke trenger skje noe hver eneste dag. 
Så kan man etterhvert begynne å trene mot det man har tenkt å ha som mål innen konkuranser o.l.  Man har 10 - 15 år på seg til å lære hunden alt det andre, mens vi har noen få uker på oss for å legge det beste grunnlaget for resten av hundens liv.

Her er noen herlige bilder fra møtene til valpegruppa vår 😉









Vi har vært på gårdsbesøk hos min kjære kusine Tove - Mette på Ramberg gård på Jeløya.
Der fikk de oppleve ulike dyr som bor på gården.
I tillegg måtte de gå sammen rundt der i bånd, og til slutt fikk de leke inne i hagen på gården.
En fantastisk fin dag både for to og firbente.











Hvor lenge vi kommer til å møtes er det ingen som vet enda, men vi gleder oss til hver eneste uke med lek og moro sammen med denne gruppa 😊



onsdag 27. mai 2020

Minni

Minni er nå 12, 5 år og i fin form.
Men hun er nå helt blind og hverdagen hennes er nok ikke like lett som tidligere.
Men tross blindheten så takler hun utelivet fint.  Hun elsker fremdeles å gå på tur, - bare hun slipper å ha med alle de andre hundene. I disse tilfellene går hun bare bak bena mine hele turen. Da føler hun seg trygg nok til å bli med.  Men halen henger da rett ned. et tydelig tegn på at hun ikke føler seg trygg.  Det er ikke så lett å forholde seg til så mange hinder ute i naturen når man ikke ser dem. Det går fint å gå sammen med Pønky og Fargo. Fargo pleier å gå litt tilside sånn at Minni ikke kollidere med han, men av og til blir det en kollisjon allikevel. Minni er blitt ganske skvetten og syns det er ekkelt å løpe rett inn i en annen hund. ( se slutten på filmen ).

Innendørs er det mye vanskeligere for Minni.
Hun kjenner huset godt, og hvor alle møbler står, og hvor alle dørene er.
Men hun bommer stadig på dørene og løper rett inni dørkarmer o.l.
De andre fire hundene ligger ofte på gulvet og sover rundt om i huset. Og de ligger jo aldri på samme sted hver gang.  Dette medfører at hun stadig havner i ublide situasjoner. Når en av de store ligger og sover så liker de ikke å bli vekket av en Minni som raser inn i dem, så de reagerer. De er ikke sinte, men de skvetter opp og noen ganger medfører det at de tråkker på Minni.

Minni pleier å ligge på en fotskammel foran meg når jeg sitter i stuen.
Hun vet hvor vannkoppen står i stua, og hopper gjerne ned av skammelen for å drikke.
Men av og til ligger Fargo ved bena mine, og Minni hopper rett opp på han.
Det medfører at Fargo farer opp for han ikke forstår hva som skjer.

Minni blir veldig usikker innendørs og tør nesten ikke bevege seg rundt lenger.
Hun prøver å bruke nesa for å finne ut hvor de andre befinner seg, men det er nok ikke så lett for henne å vite helt nøyaktig når det er så mange av dem.

Vi har vært hos veterinær og fått vite at hun kanskje kan få gangsyn tilbake hvis vi opererer henne.
Men det er en stor risiko med en sånn operasjon, og slett ikke sikkert hun får synet tilbake.
Det er ofte komplikasjoner som infeksjon og høyt trykk på øyet, med mye smerter etter en operasjon, og jo eldre hunden er, jo større er risikoen.
Derfor har vi valgt å se an hvordan hun kan klare seg i hverdagen som blind.
Vi tror og håper at det vil gå seg til etterhvert som hun blir vant med den nye situasjonen sin.
I mellomtiden hjelper vi henne en del med å veilede henne rundt i huset - og også i skogen når hun har kommet så langt unna meg at hun har " mistet" stedsansen.
Desverre har aldri Minni vært noen tøff hund og har mange ting hun er redd for fra før, så dette er veldig vanskelig for henne. Mye av tiden bruker hun ved siden av meg, - enten ved bena mine eller i fanget mitt. Jeg prøver etter beste evne å gjøre hverdagen hennes så god som mulig, og håper vi kan få beholde hennes deilige vesen noen år til fremover ❤

Her er en liten flimsnutt av lille godjenta vår ❤



mandag 25. mai 2020

Høstens kurs på Fosserød

Det er satt opp nye kurs til høsten ettersom alle kurs i våres ble kansellert på grunn av koronaviruset.

Siste helg i august er det satt opp et kurs i Rally-lydighet for alle nivåer i klasse 1 og 2.

Det ligger annonse for kurset som arrangement på facebook:
Annonse for kurs i Rally-lydighet

og helgen etter, - altså første helg i september blir det kurs i Kreativ lydighet / Triksekurs.

Her kan du lese mer om dette arrangementet:
Annonse for kurs i Kreativ lydighet / Triksekurs

Hvis du er interessert så kan du ta kontakt på mail fosserod@gmail.com.