mandag 28. desember 2020

OPPSUMMERING 2020

 Som for oss alle , - har 2020 vært et år med liten eller ingen mulighet for å treffe andre hundevenner og til å holde kurs.  

Jeg har avlyst noen planlagte kurs i år, og er spent på om det blir mulig å holde kurs til våren. Jeg holder kurs fordi jeg elsker å hjelpe andre og se hvordan de utvikler seg ☺

Men det har blitt noen private timer, og det har jeg fremdeles mulighet til hvis noen ønsker det. Så lenge vi er utendørs og så lenge vi ikke er så mange samlet så går det fint å møtes for å få litt hjelp. 

På konkurransefronten har det vært et rolig år for meg.   Etter at jeg mistet Scott i fjor høst mistet jeg litt piffen i forhold til hundetrening og konkurranser. Han var den jeg hadde satset mest på og den som var på vei til å komme tilbake for fullt i Freestylesammenheng. Det tar lang tid å bygge opp en ny hund til å komme så langt, og min motivasjon var på minus-siden.

Jeg har alltid hatt lyst til å avslutte min hundeaktive karrière med en shetland sheepdog. Min første hund Toya var en sheltie, og hun var verdens fineste og koseligste hund.


Jeg ønsket meg en Tricolor farget hannhund og begynte å søke etter oppdrettere. Heldigvis har jeg mange bekjente og venner som har eller har hatt rasen og fikk mange fine tips til hva jeg skulle se etter på min leten etter ny valp.
Og valget falt på en koselig oppdretter i Fredrikstad som til og med var villig til å la meg få velge ut hvilken hannhund jeg ville ha blant to fine gutter.

7. februar kom han til verden, min fine sheltiegutt som fikk navnet Zacko. 




Det ble mulighet for å delta på tre valpeshow, tross koronarestriksjoner i sommer. Det var en fin trening for både Zacko og meg, og jeg er så heldig å ha en god venninne som trener utstilling med han og visr han fram på utstillinger for meg. Det  er jeg utrolig takknemlig for.  Dette har resultert i at han har fått med seg flotte rosetter og fine kritikksjemaer fra ulike dommere. Vi gleder oss til det blir mulig å stille ut igjen og vise han fram på offesielle utstillinger.

Det er mye trening og sosialisering som skal til for å få en fin valp, og hele våren, sommeren og høsten har gått med til akkurat dette. Men det skulle jo ikke gå på bekosning av de andre fire hundene i Fosserødgjengen, så alle har fått det de har hatt behov for.  Med så mange gamle hunder så er det mest turer, kos og stell som har vært deres aktivitet.  Kenzo har vært aktiv med oppdragelsen av lille Zacko og har ikke hatt så mye behov for annen aktivitet, og Fargo har vært den trygge fine "onkelen" enhver valp burde hatt i sine første leveuker for å bli trygg på andre hunder.




Pønky begynte å " hangle" i høst. Fikk noen epilepsilignende anfall med kramper og pustebesvær. Kort tid etter fikk hun diarè som ikke lot seg behandle med hverken medisiner eller endret kosthold.  Etter en sjekk hos vår vetrenær Maria, fikk hun konstatert at leveren ikke fungerte som den skulle. Men Pønky var i form og var med på daglige skogsturer så vi tok en dag om gangen og lot henne få en mulighet til å komme til hektene igjen. Men dessverre ble hun bare verre, og tilslutt var også nyreverdiene høye og hun sluttet å ville være med på tur. Hun orket ikke mer. Barw lå og sov og ville tilslutt ikke spise. Da var det ingen vei utenom. Pønky ble 14 år og 9 mnd. 

Fargo hadde heller ikke vært i form den siste tiden. Allerede før Pønky sin død hadde jeg bestilt time hos Maria for en sjekk av han. Vi tok masse prøver og røntgenbilder og Maria undersøkte han fra topp til tå.  Fargo var så sliten og dårlig form at han ikke orket protestere på noe som helst. Det lignet ikke han, så vi forsto at han ikke hadde det bra.  Maria fant en alt for stor prostata. Det er ikke normalt på en kastrert hund, og eneste diagnose det kunns være var dessverre kreft i prostata. Han hadde antagelig også spredning siden han hostet hele tiden og hadde dårlig almenntilstand.   Så bare 5 dager etter Pønky forlot oss, dro Fargo til hundehimmelen for å være ved hennes side.

En trist avslutning på året, men sånn er det når man har husdyr. De lever ikke like lenge som oss og vi må være innstilt på å slippe taket i dem når den dagen kommer at de ikke har noe godt liv lenger.  
Heldige  oss som har hatt disse to flotte hundene i våre liv ❤
Nå går ferden videre inn i 2o21 med 3 hunder. 

Minni er nå eldste hund på 13 år og er nok heller ikke helt i form for tiden. Men vi håper det ikke er noe alvorlig med henne og at vi får en fin tid sammen med henne gjennom enda noen mnd og år. 

Kenzo er blitt 7,5 år og ble tidlig pensjonist fra konkurranser. Han liker å trene, så han får tilfredstilt sine aktivitetsbehov, men han takler ikke miljøet rundt ringen i konkurranser, så han slipper å bli utsatt for det mer. Det tok mange år før jeg i det hele tatt kunne få han til å prestere i ringen og karrieren hans ble kort. Men han gikk faktisk til 1. plass og 200 poeng av 200 mulige i Rally-lydighet mens han var på topp. Og har opprykk til klasse 2 i både Freestyle og Rallylydighet.  Men han taklet ikke avstnadsøvelser som kom i klase 2. Da han måtte jobbe selvstendig på avstand fra meg ble det for vanskelig for han. Derfor har jeg valgt å la han slippe å bli utsatt for mer konkurranser, og bare trener med han videre. 

  
Så den eneste konkurransehunden jeg har nå er Zacko. Målene for det nye året setter vi etterhvert som tiden går og vi ser hva all treningen med Zacko kan føre til.  Jeg har lyst til å konkurrere i flere hundesporter med han, men ingen vet hvordan ting blir, så vi trener og koser oss sammen uten store mål.   Målene settes mens man går veien. 
Det viktigste er å ha friske hunder og ha det gøy sammen med dem.

Nå håper vi og krysser alt vi har for at vaksinen mot korona vil gjøre det trygt å ferdes ute blant folk igjen til våren og sommeren !  
Ta vare på hverandre, - følg smittevernsreglene som er satt, og vær tålmodig.  Alt blir bra ! 

GODT NYTT ÅR !!

onsdag 25. november 2020

FARGO 13. 12.2008 - 25.11.2020

ENDA ET FANTASTISK HUNDLIV ER OVER. 

I DAG MÅTTE JEG TA DEN VANSKELIGE TUREN TIL VETERINÆREN VÅR OG LA FARGO FÅ SOVNE INN, BARE ET PAR UKER FØR HAN SKULLE FYLLE 12 ÅR.

HAN HAR OPPFYLT ALLE DE ØNSKER MAN KAN HA NÅR MAN SKAFFER SEG EN VALP.

VI HENTET FARGO PÅ HVALER I JUNI 2008. 

DA VAR HAN 6 MND OG EN STOR VALP ALLEREDE.  

JEG FALT PLADASK FOR DENNE SOSIALE  KOSEKLUMPEN, OG FIKK LOV TIL Å TA HAN MED HJEM PÅ PRØVE FOR Å SE HVORDAN HAN PASSET INN I FLOKKEN HJEMME.




OG DET GIKK KJEMPEBRA. HAN BLE FORT VENNER MED DE ANDRE HUNDENE OG VI BESTEMTE OSS FOR AT HAN SKULLE FÅ ET LIV SAMMEN MED OSS PÅ FOSSERØD.

I OG MED AT FARGO KOM FRA ET OPPDRETT DER DET VAR MEST FOKUS PÅ ARBEIDSSOMHET OG IKKE PÅ UTSEENDE, SÅ VISSTE VI AT VI KOM TIL Å FÅ EN HUND MED STOR ARBEIDSKAPASITET OG VILLE KOMME TIL Å TRENGE MYE TRENING OG AKTIVITET.

MEN AT HAN SKULLE VISE SEG Å VÆRE SÅ  HEFTIG HADDE JEG IKKE FORESTILT MEG. NÅ MÅTTE JEG VIRKELIG LÆRE MER OM HUND OG ATFERD FOR Å KUNNE KLARE Å HANSKES MED DENNE GUTTEN.  SÅ JEG GIKK MANGE KURS, BÅDE MED OG UTEN HUND FOR Å FÅ TIPS OM HVORDAN JEG KUNNE FÅ DENNE STRESSKLUMPEN MIN TIL Å LANDE.

ET AV DE KURSENE VI LÆRTE MEST AV PÅ VAR ET KURS MED LESLIE MCDEVITT.  

DER FIKK VI MANGE GODE "REDSKAPER" VI KUNNE BRUKE FOR Å GI FARGO ET BEDRE LIV FREMOVER.

LESLIE SIGNERTE BOKEN SIN MED EN HILSEN TIL FARGO. 


FARGO BLE TRENT, BÅDE ANGÅENDE ATFERD OG ULIKE HUNDESPORTER.  JEG HAR ALLTID ELSKET Å GÅ SPOR OG TRENE ULIKE SØK MED MINE BELGISKE FÅREHUNDER, OG FARGO FIKK VÆRE MED PÅ SPORKURS I REGI AV BELGERKLUBBEN NÅR HAN VAR 6 MND.

MEN FARGO SYNS IKKE SPOR VAR NOE SPENNENDE, OG HELLER IKKE SØK ETTER GJENSTANDER I SKOGEN.  SÅ VI LA DEN AKTIVITETEN PÅ HYLLA OG BESTEMTE OSS FOR Å TRENE AGILITY, RALLY-LYDIGHET, LYDIGHET OG KREATIV LYDIGHET.

FARGO STARTET SIN FØRSTE KONKURRANSE PÅ NORGES FØRSTE FREESTYLEKONKURRANSER I 2010. DA VAR HAN 1,5 ÅR.


VI KOM OSS OPPOEVER I KLASSENE, OG I 2014 DELTOK VI I NORDISK MESTERSKAP PÅ LILLESTRØM SOM EN  DEL AV NORGES LANDSLAGSTROPP. 

DET BLE SÅ SOM SÅ MED RESULTATET. VI VAR EGENTLIG IKKE KVALIFISERT TIL DETTE SIDEN VI BARE KONKURRERTE I KLASSE 2, MEN MED OPPRYKK TIL KLASSE 3. MEN NÅR DET IKKE VAR ANDRE SOM VAR BEDRE KVALIFISERT SÅ FIKK VI LOV TIL Å DELTA.  DET VAR EN KJEMPEMORSOM OPPLEVELSE OG FARGO GJORDE ABSULUTT SITT BESTE I ET VANSKELIG MILJØ DENNE DAGEN ❤❤



PÅ DENNE TIDEN DREV JEG "KATURANUS HUNDESKOLE" OG HOLDT EN DEL KURS HJEMME PÅ FOSSERØD.  FARGO VAR DEN PERFEKTE FIGURANTHUND, BÅDE PÅ KURS OG PRIVAT-TIMER DER VI JOBBET MED HUNDER SOM HADDE ATFERDSPROBLEMER. 

HAN BLE OGSÅ VED FLERE ANLEDNINGER BRUKT SOM FIGURANTHUND PÅ KURS HOS ATFERDS-SPESIALISTER DER DE TRENTE USIKRE HUNDER I MØTE MED FARGO

JEG KUNNE ALLTID STOLE PÅ FARGO, OG HAN VAR VERDENS FLINKESTE FIGURANT.

HADDE ALLTID FOKUS PÅ MEG, OG BRØD SEG IKKE OM AT ANDRE HUNDER KASTET SEG UT I BÅNDET FOR Å " TA HAN "........




INGEN HUND HAR JEG LÆRT SÅ MYE AV SOM FARGO. HAN HAR VÆRT EN " NØTT" SOM JEG MÅTTE LÆRE MEG Å " KNEKKE" I OPPVEKSTEN HANS, OG DET GAV FANTASTISKE REULTATER TILSLUTT.  UTROLIG MYE TRENING I ULIKE SITUASJONER GAV RESULTATER OG HAN BLE EN STØDIG OG RELATIVT ROLIG HUND Å LEVE MED 😃

PARALELT MED DETTE, TRENTE VI PÅ RALLY-LYDIGHET OG KONKURRERTE LITT TIL OG FRA.   FARGO FIKK FLOTTE RESULTATER I DENNE SPORTEN  OGSÅ. 



HAN KOM SEG RASTK OPPOVER I KLASSENE OG FIKK 1.PREMIE OG CERT I ELITEKLASSEN FØR HAN BLE PENSJONERT FRA KONKURRANSER PÅ GRUNN AV STORE SMERTER I RYGG, NAKKE OG HOFTER.





VI TRENTE OGSÅ AGILITY, MEN DET BLE ALDRI TIL AT VI KONKURRERTE I DENNE HUNDESPORTEN. 









FARGO VAR FLINK I LYDIGHETSPORTEN OGSÅ, - OG VI TOK BRONSEMERKET I LP MED GODE POENG.  178,5 POENG AV 180 MULIGE.



FARGO ELSKER Å TRENE - NESTEN HVA SOM HELST. OG SOM DET FANTASTISK SNILLE OG GODE GUTTEN HAN ER, SÅ FIKK VI OGSÅ GLEDEN AV Å VÆRE MED PÅ Å TRENE INN ET PROGRAM I KREATIV LYDIGHET I EN KLASSE SOM HETER 6+.

I DENNE KLASSEN SKAL MAN VÆRE MED ENN 6 BEN I RINGEN. ALTSÅ FLERE ENN ÈN HUND OG ÈN FØRER.  FARGO OG JEG FIKK NOEN FLOTTE TRENINGER SAMMEN MED ASTRID OG LILY. OG DETTE ER NOE AV DET MORSOMSTE JEG HAR VÆRT MED PÅ TROR JEG.

DISSE TO VAR SÅ UTROLIG SØTE SAMMEN, OG VI FIKK TIL MANGE FLOTTE AVANSERTE OG MORSOMME TRIKS SAMMEN.

VIBEKE BRATH TOK NOEN FINE BILDER AV OSS I NESPARKEN I MOSS MENS VI TRENTE SAMMEN.





FARGO FIKK OGSÅ VÆRE MED Å KONKURRERE I HTM / heelwork to music)
HAN FIKK FLERE 1.PREMIER OG OPPRYKK TIL KLASSE 2.




OG I 2016 BLE HAN KÅRET TIL ÅRETS BELGER    ❤  I BÅDE FREESTYLE, HEELWORK TO MUSIC OG RALLY-LYDIGHET.  






HJEMME PÅ FOSSERØD HAR FARGO DE SISTE ÅRENE VÆRT HUNDEFLOKKENS BAUTA.

HAN HAR ALLTID VÆRT FLINK TIL Å OPPDRA VÅRE NYE VALPER, OG DEN ALLE KUNNE STOLE PÅ.   SISTE SKUDD I FAMILIEN , - ZACKO - VAR IKKE NOE UNNTAK.  



I STARTEN PÅ NOVEMBER MERKET JEG AT DET VAR NOE GALT MED FARGO.  HAN VIRKET GAMMEL OG SLITEN.  JEG TENKTE AT DET VAR FORDI HAN FAKTISK SNART ER 12 ÅR OG AT HAN BARE VAR BLITT ROLIGERE AV DEN GRUNN.

MEN SÅ BEGYNTE HAN Å MISTE MER OG MER ENERGI, OG ETTER NOEN UKER TENKTE JEG AT DETTE IKKE VAR HELT SOM DET SKULLE VÆRE.   DA VAR DET PÅ TIDE Å TA EN TUR TIL VETERINÆREN VÅR, - MARIA - . 

HUN UNDERSØKTE HAN VELDIG GODT, - TOK MASSE RØNTGENBILDER OG PRØVER. URINPRØVEN VISTE BÅDE HVITE BLODLEGEMER, BLOD, BAKTERIER MED ENDA MYE MERE SOM IKKE BURDE VÆRT DER. 

SOM VI FRYKTET SÅ HADDE HAN EN VELDIG FORSTØRRET PROSTATA.  ENESTE SOM KAN HJELPE PÅ EN SÅNN DIAGNOSE ER KASTRERING. MEN SIDEN FARGO BLE KASTRERT FOR FLERE ÅR SIDEN, FINNES DET IKKE NOEN BEHANDLING. 

DIAGNOSEN HANS VAR PROSTATAKREFT MED SPREDNING. OG DET VAR IKKE MERE VI KUNNE GJØRE FOR GODGUTTEN. 

JEG ER UTROLIG TAKKNEMLIG FOR Å HA OPPLEVD SÅ MANGE FLOTTE ÅR SAMMEN MED DENNE FINE GROENENDAELGUTTEN ! 

TAKK FOR ALT KJÆRE FARGO. HVIL I FRED ! ❤❤❤❤❤




                                                   

fredag 20. november 2020

Min lille Engel

Min lille engel PØNKY  14.02.2006 - 20.11,2020  ❤


Pønky er født på Granli , - i Hedmark. Like utenfor Kongsvinger hos min tante Astrid.  Jeg hadde lenge hatt lyst på en Havanais, etter å ha fulgt min tante sine to hunder i noen år.  14. februar 2006 fikk " Happy" valper og vi måtte jo dra å titte på disse nydelige skapningene. Det viste seg at tante hadde èn tispevalp som ikke hadde noen kjøper enda, og når vi ble litt bedre kjent med denne lille nydelige tispen var det ingen vei utenom   Hun måtte jo bare bli med til Svinndal  




Jeg hadde lyst til å prøve å trene opp Pønky i noen hundesporter og også se om hun egnet seg til utstilling.  Så vi var på valpeshow med henne når hun var gammel nok til det.  Hun var eneste valp i sin rase, og dommeren var totalt forelsket i henne. Han løftet henne opp på armen og susset og susset på henne, og påsto at han ville stjele henne med seg hjem.  Denne dommeren var en dachshund-oppdretter så vi var veldig overrasket over hans forelskelse i Pønky.  Resultatet var at hun fikk en flott BIR-rosett.



Pønky utviklet seg ikke i retning av utstillingshund. Pelsen hennes var kjempevanskelig og lignet mer på Coton De Toular enn på en Havanais.  Hun ble stilt ut et par ganger men fikk gul sløyfe ( betyr at hun ikke var noen god representant for rasen ).  
Pelsen til Pønky ble vanskelig å holde i orden etterhvert som hun ble voksen. Jeg brukte minst 1 time hver dag på å holde henne flokefri. 




Siden hun ikke skulle mer på utstilling, valgte jeg å klippe ned pelsen for å slippe så mye jobb. Hun var utrolig søt med den lange pelsen, men hun ble jo kjempesøt med kort pels også





Pønky har alltid vært venner med de andre dyrene på Fosserød.  Her hilser hun på kaninen vår "Stuart"


og her koser hun seg i sofa`n sammen med Gråpus ❤



Når Pønky var ca 1,5 år fikk hun en ny samboer , - Minni , - og disse to ble som knoll og tott, - uadskillelige, og har holdt sammen som et gammelt ektepar i alle år ☺



 og Scott ( som døde for 1 år siden ) var begge jentenes aller beste venn, og var alltid med dem på tur.




Pønky og jeg gikk flere agilitykurs, og vi konkurerte helt fram til Pønky fikk for store problemer med kroppen. Hun ble operert for Patella, men ble aldri helt ok igjen. På grunn av patella fikk hun også problemer med ryggen og ble ganske stiv. Derfor la vi agilitykarrièren på hylla i 2009 .



I stedet begynte vi med Freestyle.
Vi var blandt annet med på Norges første offesielle konkurranse, og fikk 1. premie og første opprykk til klasse 2.
Vi danset til " Kjerringa med stavetn "





Vi avanserte raskt til klasse 2. Men Pønky syns det var vanskelig å prestere i et så langt program uten å få noe belønning, så vi sluttet med konkurranser og trente bare på triks uten å konkurrere mer.
Hun elsket å jobbe denne vakre lille jenta mi



Pønky var leken nesten hele livet sitt. Hun hadde en forkjærlighet for myke baller 😃




Men mest av alt var godbiltsøk favorittaktiviteten og hun fikk skogstur med flere søk hver eneste dag helt til sin siste dag hos oss.  

Filmen her er to uker før hun ble så svak at hun ikke orket å være med lenger.


Pønky fikk påvist hjertesykdom for flere år siden, og det siste året har hjertet vokst seg så stort at det trykker på lunger og gir henne problemer. Hun har derfor fått hjertemedisin og klart seg fint i mange mnd.  Men så fikk hun en periode med diarè , og det varte over flere mnd. uten at noen fant ut hva det kom av. Bortsett fra at hun fikk konstatert for høye leververdier i blodet, - var det ingen tegn på sykdom, og hun løp i skogen som vanlig ( se filmen over ). Vi byttet fòr flere ganger uten at diareen ble bedre, og tilslutt gav vi opp å gjøre noe med dette.  Vetrenæren mente det kanskje kunne være leversvikt / kreft, men at det var for risikabelt å legge henne i narkose for å finne ut av det.

For et par uker siden begynte hun å bli dårligere, og hun fikk større problemer med både pust og energi. Vi valgte å ta noen nye blodprøver, som viste at hun også nå hadde for høye nyreverdier.  

Når ikke lever og nyrer gjør jobben, så går avfallstoffene rett i blodet og " forgifter" kroppen. 

I dag lot vi denne vakre engelen få reise videre til hundehimmelen og treffe sin gode venn Scott igjen.❤


              ❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤


                                               HVIL I FRED MIN LILLE ENGEL 







fredag 6. november 2020

Om å leve med Sheltie - bjeffing

 Lenge siden jeg blogget nå.

På tide å oppdatere litt om hvordan det egentlig går med mitt MÅL om å ha en sheltie som bjeffer minimalt. Helst ikke i det hele tatt, og ihvertfall ikke under arbeid.

Jeg skrev litt om dette i våres, og hadde en plan om hvordan jeg skulle håndtere det når/hvis  Zacko satt igang med stressbjeffing, og føler det er på sin plass å ha en oppdatering om hvordan dette går i dag. 

Jeg visste jo at faren for å få en bjeffende hund var stor, og jeg måtte gå mange runder med meg selv før jeg valgte Sheltie. 

Jeg valgte rasen av flere årsaker:

1)  Har alltid ønsket å få meg en sheltie igjen, siden det var rasen jeg hadde først.

2) Arbeidskapasitet

3) Lettlært

4) Passende størrelse for meg på nåværende tidspunkt.

5) Vakker




Flere i min omgangskrets har fortalt meg at de har ønsket seg rasen, men valgt den bort på grunn av bjeffeproblematikken. Og ja jeg må innrømme  - jeg har hele tiden vært skeptisk jeg også.  

Jeg har laaaang fartstid. 35 år tilsammen, innen agility, lydighet, bruks, Rallylydighet og Krativ lydighet, + vært instruktør siden midten på 90-tallet og hatt en mengde kursdeltagere med sheltie. 

I disse årene har jeg sett maaaange individer av rasen.  Det er sjelden jeg har opplevd en sheltie helt uten lyd, men det har jo vært noen innimellom, så jeg tenkte at det må jo være mulig å få til.

Med mye kunnskap innabors,  ville  jeg utfordre meg selv litt. 

Det har vært mange hunder i mitt liv, som jeg har hatt ulike utfordringer med. Men ingen hund med denne utfordringenen som bjeffing er.  

Å bjeffe i det daglige er en ting jeg kan leve med, men å bjeffe under arbeid og også under konkurranser er noe jeg absolutt ikke ønsker meg.

 Man får  poengtrekk, - i de fleste hundesporter ( ikke agility ), og det er ikke moro å sitte å se en hund bjeffe seg gjennom hverken et agilityløp eller et program i Rally-  eller Kreativ - lydighet.  

Så jeg bestemte meg veldig tidlig for å ha null toleranse for bjeffing når jeg skaffet meg rasen.

Jeg har vært bevisst hele tiden, og aldri tillatt at han har bjeffet på grunn av stress, hverken når han kjeder seg, - løper å leker med andre hunder eller jobber med meg. 

Joda - han har prøvd seg mange ganger. Han har en lav terskel i forhold til lyd, - noe som sikkert er genetisk

Hver gang det har kommet et bjeff har vi brutt aktiviteten som utløste det,  og gitt han  noe annet å tenke på.  

Det ser så langt ut at han har forstått dette, og tilbyr gjerne en annen atferd helt av seg selv når han forstår at han har "brutt avtalen vår".

Nå er han blitt 9 mnd. og kan løpe å leke med andre hunder uten lyd 💖

Han jobber uten lyd både i Spor, Agility, HTM,  Rallylydighet og Freestyle 💖

Og han er rolig inne sammen med de andre hundene 💖

Så da har jeg kanskje gjort noe riktig da ??  Vi satser på det, og fortsetter å jobbe med samme metoder.




Ja - jeg har vært utrolig heldig med individet -  "Zacko"

Har valgt en oppdretter som har lagt et flott grunnlag for valpene, og leverer mentalt gode individer.

Jeg har fått et eksemplar av rasen som ikke har skyhøyt stress, men har en fantastisk indre RO.
Han har ingen bekymringer i livet, - er trygg på seg selv om omverden.

Er arbeidssom og konsentrert, selv når vi trener i lange økter.

Jeg kunne ikke blitt mer fornøyd, og blir aldri lei av å skryte av denne gutten.
💖💖💖💖💖💖





 

lørdag 22. august 2020

Zacko på valpeshow

Zacko har fylt 6 mnd. og endelig er det såpass trygt å ferdes ute i CoronaNorge at vi tør å dra til Fredrikstad på Valpeutstillingen " Plankevalpen",

Jeg har vært så heldig at jeg har fått min gode venninne, - Lisbeth - til å trene utstliing med han og stille han ut for meg. Det har vært mange koselige møter med treninger både på Kambo, hos Lisbeth og på bygdetunet i Rygge sine  ringtreninger med Joachim og Steinar Balken som instruktører.



Forventningene var store da vi ankom stevneplassen og satt oss for å vente på at Sheltie skulle i ringen.

Zacko var eneste hannhund mot 4 tisper. Blandt annet hans søster Senorita, som har vunnet BIR på valpeutstilling allerede tidligere i sommer. 

Oppdretter var tilstede,  og hjalp meg heldigvis til med finpuss av pels og poter før han omsider skulle i ringen.

Tusen takk til både Lisbeth og oppdretter Janne for all god hjelp med gullgutten min. 




Lisbeth og Zacko var kjempeflinke og han travet elegant rundt i ringen.




Han sto som en påle når han skulle stilles opp 



Han gjorde sitt beste for å gjøre seg venn med dommeren.



Tannvisningen og gjennomgang av kroppen hans på bordet gikk også kjempefint. 



Dette resulterte i at han fikk HP ( Hederspremie). Det ville da si at han gikk videre til BIR / BIM konkurransen og skulle konkurrere mot den beste tispen

Vi håpet lenge på at det skulle bli den vakre søsteren  Senorita som kom videre til BIR / BIM konkurransen. 



Men sånn skulle det ikke gå idag. Det går alltid litt opp og ned på hundekonkurranser og det er jo smak og behag hos dommeren som avgjør hvem som vinner.

Så denne gang ble det to Tricolor shelties som skulle konkurrere om BIR og BIM 

( Best i rasen og Best i Motsatt kjønn )




Spenningen var til å ta og føle på. Dommeren brukte god tid på sin avgjørelse og vi holdt nesten pusten utefor ringen.

Vi syns jo selvsagt at Zacko var den vakreste av disse to ❤

Men dommeren syns den lille 4 mnd gamle tispevalpen var finest idag og vi måtte nøye oss med å bli Best i Motsatt kjønn - BIM. 






Vi er kjempefornøyd med dagens resultat og ikke minst dommerens fine ord om godgutten.



Alt i alt var dette en veldig fin og positiv opplevlse for Zacko. Og vi er påmeldt på to nye valpeutstillinger i slutten av august. Så får vi håpe at det ikke blir avlyst på grunn av oppblomstringen av Coronaviruset igjen.  

lørdag 20. juni 2020

Et hundeliv består mye av ventetid.
Hundene må finne seg i å vente på mye, - vente på oss, -  vente på mat, - vente på tur, - osv. osv.

Det kan være vanskelig å forstå at vi ønsker at den skal være tålmodig og vente,  så her i huset trener vi aktivt på akkurat dette for tiden.

Jeg har tidligere skrevet litt om bjeffing, - og akkurat disse to temaene henger mye sammen.

Hvis valpen blir utsatt for mye venting vil den kanskje starte å bjeffe på grunn av stresset den blir utsatt for ved å vente.

Derfor er det viktig å lære hunden veldig korte intervaller med venting  mens hunden er valp.
Belønne mye slik at ventingen blir positiv for valpen.

Men det er viktig å strekke strikken ang. belønning også, - for at valpen ikke skal få alt for store forventninger i forhold til ventetidens slutt.
Da kan også bjeffingen komme som et stressmoment  på grunn av den store forventningen til belønning. Altså må belønningen tilpasses det enkelte individ og ikke være for sterk.

For Zacko sin del så holder det med rolig ros i de fleste situasjoner han må vente.
Hvis jeg er FOR lystig i stemmen under rosen, så " sprekker han" fort og får forventning om at " noe skal skje".

Hvis det dreier seg om å tilvennes å være alene i et rom, så kan belønningen være at jeg kommer tilbake til han. Da kan også bjeffingen komme på grunn av store forventninger og glede. ( En sheltie bjeffer ofte av glede ) ,
Men om man er rolig selv, og ikke drar strikken for langt i starten så man trigger bjeffingen så kan hunden lære seg å være stille og vente tålmodig en lang stund etter en tids trening.

Vi er jo så heldige at vi har flere hunder, så Zacko er nesten aldri helt alene noe sted når han venter på noe.  Det er jo naturlig siden han har 4 hundesamboere. Som regel må han vente på at maten skal bløte seg opp før han får den servert. Det kan ta noen minutter, og jeg ønsker ikke at han skal stå å mase på å få og kanskje bjeffe utålmodig.

Her ligger han pent å venter sammen med Pønky mens maten står på bordet til bløtlegging.
Det er bare Zacko som skal få mat siden han spiser oftere enn de voksne hundene våre, -  og det vet Pønky. Men hun får jo lov til å slikke matkoppen etterpå og kanskje det blir en liten bit igjen ?
Det er motivasjonen hennes for å ligge å vente på at Zacko skal få sin mat. Hun er jo oer 14 år, og har lang erfaring med sånne ting.

Zacko sin motivasjon er jo selve maten, og han er veldig flink som bare ligger rolig å venter.




Noen ganger må hundene vente i bilen mens jeg går i butikken el.l.
Mine hunder syns ofte at ventetiden er morsom og interessant.
Dette er fordi jeg parkerer med burene ut i retningen jeg går så de kan følge med på når jeg kommer tilbake. Og i mellomtiden er det mye som skjer rundt dem.  Ingen av dem bjeffer på det som skjer utenfor bilen eller skriker etter meg når jeg forsvinner. Men dette har vi trent på i mange korte økter slik at de alltid VET at jeg kommer tilbake med noe godt når de har vært flinke.




Jeg bruker også bilen til "venterom"  når jeg trener dem. 
Da må èn vente i bilen mens den andre trener, og sånn bytter vi på om venting og trening.

I starten belønner jeg den som skal bli liggende å vente i bilen like mye som den som trener utenfor bilen.  På den måten blir det jo trening på begge hundene. Her er det også viktig å finne balansen i forhold til belønning, - stress og bjeffing / piping.  
Ikke gå for lant unna i starten, men øk gradvis avstand og gradvis mindre belønning for å ligge igjen.

Jeg kan også gi dem noe godt å tygge på mens jeg er borte slik at ventingen er noe positivt. 




Hjemme hos oss er det mye frihet innenfor mange mål inngjerdet tomt. Men når vi skal ut av tomten for å gå tur eller på en  kjøretur må vi jo ut av innhegningen vår. 
Fordi vi bor rett ved en grusvei, der det av og til kan komme en bil, - sykler, - ryttere o.l. Derfor  er det viktig at jeg har kontroll når vi skal krysse veien og gå på skoges-stien vår. Derfor har alle lært seg å sitte ved porten og vente til jeg har kontrollert at det er trygt å passere veien. 
Her bruker jeg mye omvent lokking som treningsmetode på andre ting før jeg overfører det til porten.
Belønningen er jo i dette tilfelle å få lov til å løpe ut sammen.



Når vi går tur på fremmede plasser kan det av og til være trange stier og vi møter både folk og andre hunder.   Derfor pleier jeg å lære min hunder å sitte å ha kontakt med meg når det kommer noen som skal passere oss. Vi går litt ut av stien og venter på at det er plass til oss å gå videre.  Dersom noen vil hilse på hundene så gir jeg dem fri til det hvis det føles rett akkurat i den situasjonen. Men stort sett er regelen at vi skal VENTE til " noe" har passert oss.   Selvsagt belønnes hver enste ventetid med både rosende ord og en ekstra god godbit av noe slag.


Mens når vi går tur på grusveien " vår" trener vi på å sitte ved fot når det kommer biler, - sykler, - joggere, - turgåere o.l.  Vi har til og med møtt et hundespann i sommer.  Det er praktisk å ha en hund osm kommer inn av seg selv og venter på å bli belønnet hver gang han møter noe på veien vår. På den måten kan de få løpe løs på veien når jeg går med èn og èn der. ( ikke i båndtvangtiden selvsagt ). 
Noen lang ventetid er det jo ikke her, men de må sitte å vente til de får frisignal, - så litt venting blir det også i denne situasjonen.



I og med at tomten er delt inn i flere seksjoner, har jeg mulighet til å stenge noen hunder inne i en seksjon og la de gå der mens jeg gjør hagearbeid, - vasker bil, - trener èn hund o.l. i en annen del.  
Derfor blir det også nødvendig å trene på å være igen uten å få bli med på all moroa utenfor gjerdet. 
Som regel er ikke det noe problem, men når man belønner èn hund utenfor med mye ros og lek, så kan det bli heftig for den osm er innenfor og ikke får være med på moroa. 
Derfor ER det også i denne situasjonen viktig å TRENE på å vente.

Mine hunder har stort sett vært konkurransehunder. Derfor tilbringer vi mye tid ved treningsbaner og konkurranseringer. Det kan bli lange dager med mye venting uten særlig mye aktivitet annet enn å se på andre som konkurrerer eller trener.

Derfor tenker jeg det er viktig å gi valpen en del tilvenning i forhold til å være på plasser der vi nesten bare trener på å være i ro og passiv mens andre hunder passerer oss, - trener eller konkurrerer.

Her trener Zacko og jeg på å være tilskuer på en Rallylydighetstrening i Moss.
Han får lov til å stå å se på alt som skjer, - men ikke stresse og bjeffe.



Vi går litt rundt og trener litt på å passere andre hunder o.l.
Men så setter vi oss ned igjen og jeg belønner at han frivillig legger seg ned og slapper av ved stolen min.





Så langt er Zacko utrolig flink og stresser aldri i forbindelse med vente-treningen vår. Ikke noen bjeffing og heller ikke piping.

Vi trener videre på samme måte og skal snart på vår første overnattingstur sammen.
Det skal bli spennende å se hvordan han takler å være tre dager hjemmefra i helt nye miljøer.