mandag 28. desember 2020

OPPSUMMERING 2020

 Som for oss alle , - har 2020 vært et år med liten eller ingen mulighet for å treffe andre hundevenner og til å holde kurs.  

Jeg har avlyst noen planlagte kurs i år, og er spent på om det blir mulig å holde kurs til våren. Jeg holder kurs fordi jeg elsker å hjelpe andre og se hvordan de utvikler seg ☺

Men det har blitt noen private timer, og det har jeg fremdeles mulighet til hvis noen ønsker det. Så lenge vi er utendørs og så lenge vi ikke er så mange samlet så går det fint å møtes for å få litt hjelp. 

På konkurransefronten har det vært et rolig år for meg.   Etter at jeg mistet Scott i fjor høst mistet jeg litt piffen i forhold til hundetrening og konkurranser. Han var den jeg hadde satset mest på og den som var på vei til å komme tilbake for fullt i Freestylesammenheng. Det tar lang tid å bygge opp en ny hund til å komme så langt, og min motivasjon var på minus-siden.

Jeg har alltid hatt lyst til å avslutte min hundeaktive karrière med en shetland sheepdog. Min første hund Toya var en sheltie, og hun var verdens fineste og koseligste hund.


Jeg ønsket meg en Tricolor farget hannhund og begynte å søke etter oppdrettere. Heldigvis har jeg mange bekjente og venner som har eller har hatt rasen og fikk mange fine tips til hva jeg skulle se etter på min leten etter ny valp.
Og valget falt på en koselig oppdretter i Fredrikstad som til og med var villig til å la meg få velge ut hvilken hannhund jeg ville ha blant to fine gutter.

7. februar kom han til verden, min fine sheltiegutt som fikk navnet Zacko. 




Det ble mulighet for å delta på tre valpeshow, tross koronarestriksjoner i sommer. Det var en fin trening for både Zacko og meg, og jeg er så heldig å ha en god venninne som trener utstilling med han og visr han fram på utstillinger for meg. Det  er jeg utrolig takknemlig for.  Dette har resultert i at han har fått med seg flotte rosetter og fine kritikksjemaer fra ulike dommere. Vi gleder oss til det blir mulig å stille ut igjen og vise han fram på offesielle utstillinger.

Det er mye trening og sosialisering som skal til for å få en fin valp, og hele våren, sommeren og høsten har gått med til akkurat dette. Men det skulle jo ikke gå på bekosning av de andre fire hundene i Fosserødgjengen, så alle har fått det de har hatt behov for.  Med så mange gamle hunder så er det mest turer, kos og stell som har vært deres aktivitet.  Kenzo har vært aktiv med oppdragelsen av lille Zacko og har ikke hatt så mye behov for annen aktivitet, og Fargo har vært den trygge fine "onkelen" enhver valp burde hatt i sine første leveuker for å bli trygg på andre hunder.




Pønky begynte å " hangle" i høst. Fikk noen epilepsilignende anfall med kramper og pustebesvær. Kort tid etter fikk hun diarè som ikke lot seg behandle med hverken medisiner eller endret kosthold.  Etter en sjekk hos vår vetrenær Maria, fikk hun konstatert at leveren ikke fungerte som den skulle. Men Pønky var i form og var med på daglige skogsturer så vi tok en dag om gangen og lot henne få en mulighet til å komme til hektene igjen. Men dessverre ble hun bare verre, og tilslutt var også nyreverdiene høye og hun sluttet å ville være med på tur. Hun orket ikke mer. Barw lå og sov og ville tilslutt ikke spise. Da var det ingen vei utenom. Pønky ble 14 år og 9 mnd. 

Fargo hadde heller ikke vært i form den siste tiden. Allerede før Pønky sin død hadde jeg bestilt time hos Maria for en sjekk av han. Vi tok masse prøver og røntgenbilder og Maria undersøkte han fra topp til tå.  Fargo var så sliten og dårlig form at han ikke orket protestere på noe som helst. Det lignet ikke han, så vi forsto at han ikke hadde det bra.  Maria fant en alt for stor prostata. Det er ikke normalt på en kastrert hund, og eneste diagnose det kunns være var dessverre kreft i prostata. Han hadde antagelig også spredning siden han hostet hele tiden og hadde dårlig almenntilstand.   Så bare 5 dager etter Pønky forlot oss, dro Fargo til hundehimmelen for å være ved hennes side.

En trist avslutning på året, men sånn er det når man har husdyr. De lever ikke like lenge som oss og vi må være innstilt på å slippe taket i dem når den dagen kommer at de ikke har noe godt liv lenger.  
Heldige  oss som har hatt disse to flotte hundene i våre liv ❤
Nå går ferden videre inn i 2o21 med 3 hunder. 

Minni er nå eldste hund på 13 år og er nok heller ikke helt i form for tiden. Men vi håper det ikke er noe alvorlig med henne og at vi får en fin tid sammen med henne gjennom enda noen mnd og år. 

Kenzo er blitt 7,5 år og ble tidlig pensjonist fra konkurranser. Han liker å trene, så han får tilfredstilt sine aktivitetsbehov, men han takler ikke miljøet rundt ringen i konkurranser, så han slipper å bli utsatt for det mer. Det tok mange år før jeg i det hele tatt kunne få han til å prestere i ringen og karrieren hans ble kort. Men han gikk faktisk til 1. plass og 200 poeng av 200 mulige i Rally-lydighet mens han var på topp. Og har opprykk til klasse 2 i både Freestyle og Rallylydighet.  Men han taklet ikke avstnadsøvelser som kom i klase 2. Da han måtte jobbe selvstendig på avstand fra meg ble det for vanskelig for han. Derfor har jeg valgt å la han slippe å bli utsatt for mer konkurranser, og bare trener med han videre. 

  
Så den eneste konkurransehunden jeg har nå er Zacko. Målene for det nye året setter vi etterhvert som tiden går og vi ser hva all treningen med Zacko kan føre til.  Jeg har lyst til å konkurrere i flere hundesporter med han, men ingen vet hvordan ting blir, så vi trener og koser oss sammen uten store mål.   Målene settes mens man går veien. 
Det viktigste er å ha friske hunder og ha det gøy sammen med dem.

Nå håper vi og krysser alt vi har for at vaksinen mot korona vil gjøre det trygt å ferdes ute blant folk igjen til våren og sommeren !  
Ta vare på hverandre, - følg smittevernsreglene som er satt, og vær tålmodig.  Alt blir bra ! 

GODT NYTT ÅR !!