fredag 20. november 2020

Min lille Engel

Min lille engel PØNKY  14.02.2006 - 20.11,2020  ❤


Pønky er født på Granli , - i Hedmark. Like utenfor Kongsvinger hos min tante Astrid.  Jeg hadde lenge hatt lyst på en Havanais, etter å ha fulgt min tante sine to hunder i noen år.  14. februar 2006 fikk " Happy" valper og vi måtte jo dra å titte på disse nydelige skapningene. Det viste seg at tante hadde èn tispevalp som ikke hadde noen kjøper enda, og når vi ble litt bedre kjent med denne lille nydelige tispen var det ingen vei utenom   Hun måtte jo bare bli med til Svinndal  




Jeg hadde lyst til å prøve å trene opp Pønky i noen hundesporter og også se om hun egnet seg til utstilling.  Så vi var på valpeshow med henne når hun var gammel nok til det.  Hun var eneste valp i sin rase, og dommeren var totalt forelsket i henne. Han løftet henne opp på armen og susset og susset på henne, og påsto at han ville stjele henne med seg hjem.  Denne dommeren var en dachshund-oppdretter så vi var veldig overrasket over hans forelskelse i Pønky.  Resultatet var at hun fikk en flott BIR-rosett.



Pønky utviklet seg ikke i retning av utstillingshund. Pelsen hennes var kjempevanskelig og lignet mer på Coton De Toular enn på en Havanais.  Hun ble stilt ut et par ganger men fikk gul sløyfe ( betyr at hun ikke var noen god representant for rasen ).  
Pelsen til Pønky ble vanskelig å holde i orden etterhvert som hun ble voksen. Jeg brukte minst 1 time hver dag på å holde henne flokefri. 




Siden hun ikke skulle mer på utstilling, valgte jeg å klippe ned pelsen for å slippe så mye jobb. Hun var utrolig søt med den lange pelsen, men hun ble jo kjempesøt med kort pels også





Pønky har alltid vært venner med de andre dyrene på Fosserød.  Her hilser hun på kaninen vår "Stuart"


og her koser hun seg i sofa`n sammen med Gråpus ❤



Når Pønky var ca 1,5 år fikk hun en ny samboer , - Minni , - og disse to ble som knoll og tott, - uadskillelige, og har holdt sammen som et gammelt ektepar i alle år ☺



 og Scott ( som døde for 1 år siden ) var begge jentenes aller beste venn, og var alltid med dem på tur.




Pønky og jeg gikk flere agilitykurs, og vi konkurerte helt fram til Pønky fikk for store problemer med kroppen. Hun ble operert for Patella, men ble aldri helt ok igjen. På grunn av patella fikk hun også problemer med ryggen og ble ganske stiv. Derfor la vi agilitykarrièren på hylla i 2009 .



I stedet begynte vi med Freestyle.
Vi var blandt annet med på Norges første offesielle konkurranse, og fikk 1. premie og første opprykk til klasse 2.
Vi danset til " Kjerringa med stavetn "





Vi avanserte raskt til klasse 2. Men Pønky syns det var vanskelig å prestere i et så langt program uten å få noe belønning, så vi sluttet med konkurranser og trente bare på triks uten å konkurrere mer.
Hun elsket å jobbe denne vakre lille jenta mi



Pønky var leken nesten hele livet sitt. Hun hadde en forkjærlighet for myke baller 😃




Men mest av alt var godbiltsøk favorittaktiviteten og hun fikk skogstur med flere søk hver eneste dag helt til sin siste dag hos oss.  

Filmen her er to uker før hun ble så svak at hun ikke orket å være med lenger.


Pønky fikk påvist hjertesykdom for flere år siden, og det siste året har hjertet vokst seg så stort at det trykker på lunger og gir henne problemer. Hun har derfor fått hjertemedisin og klart seg fint i mange mnd.  Men så fikk hun en periode med diarè , og det varte over flere mnd. uten at noen fant ut hva det kom av. Bortsett fra at hun fikk konstatert for høye leververdier i blodet, - var det ingen tegn på sykdom, og hun løp i skogen som vanlig ( se filmen over ). Vi byttet fòr flere ganger uten at diareen ble bedre, og tilslutt gav vi opp å gjøre noe med dette.  Vetrenæren mente det kanskje kunne være leversvikt / kreft, men at det var for risikabelt å legge henne i narkose for å finne ut av det.

For et par uker siden begynte hun å bli dårligere, og hun fikk større problemer med både pust og energi. Vi valgte å ta noen nye blodprøver, som viste at hun også nå hadde for høye nyreverdier.  

Når ikke lever og nyrer gjør jobben, så går avfallstoffene rett i blodet og " forgifter" kroppen. 

I dag lot vi denne vakre engelen få reise videre til hundehimmelen og treffe sin gode venn Scott igjen.❤


              ❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤


                                               HVIL I FRED MIN LILLE ENGEL 







fredag 6. november 2020

Om å leve med Sheltie - bjeffing

 Lenge siden jeg blogget nå.

På tide å oppdatere litt om hvordan det egentlig går med mitt MÅL om å ha en sheltie som bjeffer minimalt. Helst ikke i det hele tatt, og ihvertfall ikke under arbeid.

Jeg skrev litt om dette i våres, og hadde en plan om hvordan jeg skulle håndtere det når/hvis  Zacko satt igang med stressbjeffing, og føler det er på sin plass å ha en oppdatering om hvordan dette går i dag. 

Jeg visste jo at faren for å få en bjeffende hund var stor, og jeg måtte gå mange runder med meg selv før jeg valgte Sheltie. 

Jeg valgte rasen av flere årsaker:

1)  Har alltid ønsket å få meg en sheltie igjen, siden det var rasen jeg hadde først.

2) Arbeidskapasitet

3) Lettlært

4) Passende størrelse for meg på nåværende tidspunkt.

5) Vakker




Flere i min omgangskrets har fortalt meg at de har ønsket seg rasen, men valgt den bort på grunn av bjeffeproblematikken. Og ja jeg må innrømme  - jeg har hele tiden vært skeptisk jeg også.  

Jeg har laaaang fartstid. 35 år tilsammen, innen agility, lydighet, bruks, Rallylydighet og Krativ lydighet, + vært instruktør siden midten på 90-tallet og hatt en mengde kursdeltagere med sheltie. 

I disse årene har jeg sett maaaange individer av rasen.  Det er sjelden jeg har opplevd en sheltie helt uten lyd, men det har jo vært noen innimellom, så jeg tenkte at det må jo være mulig å få til.

Med mye kunnskap innabors,  ville  jeg utfordre meg selv litt. 

Det har vært mange hunder i mitt liv, som jeg har hatt ulike utfordringer med. Men ingen hund med denne utfordringenen som bjeffing er.  

Å bjeffe i det daglige er en ting jeg kan leve med, men å bjeffe under arbeid og også under konkurranser er noe jeg absolutt ikke ønsker meg.

 Man får  poengtrekk, - i de fleste hundesporter ( ikke agility ), og det er ikke moro å sitte å se en hund bjeffe seg gjennom hverken et agilityløp eller et program i Rally-  eller Kreativ - lydighet.  

Så jeg bestemte meg veldig tidlig for å ha null toleranse for bjeffing når jeg skaffet meg rasen.

Jeg har vært bevisst hele tiden, og aldri tillatt at han har bjeffet på grunn av stress, hverken når han kjeder seg, - løper å leker med andre hunder eller jobber med meg. 

Joda - han har prøvd seg mange ganger. Han har en lav terskel i forhold til lyd, - noe som sikkert er genetisk

Hver gang det har kommet et bjeff har vi brutt aktiviteten som utløste det,  og gitt han  noe annet å tenke på.  

Det ser så langt ut at han har forstått dette, og tilbyr gjerne en annen atferd helt av seg selv når han forstår at han har "brutt avtalen vår".

Nå er han blitt 9 mnd. og kan løpe å leke med andre hunder uten lyd 💖

Han jobber uten lyd både i Spor, Agility, HTM,  Rallylydighet og Freestyle 💖

Og han er rolig inne sammen med de andre hundene 💖

Så da har jeg kanskje gjort noe riktig da ??  Vi satser på det, og fortsetter å jobbe med samme metoder.




Ja - jeg har vært utrolig heldig med individet -  "Zacko"

Har valgt en oppdretter som har lagt et flott grunnlag for valpene, og leverer mentalt gode individer.

Jeg har fått et eksemplar av rasen som ikke har skyhøyt stress, men har en fantastisk indre RO.
Han har ingen bekymringer i livet, - er trygg på seg selv om omverden.

Er arbeidssom og konsentrert, selv når vi trener i lange økter.

Jeg kunne ikke blitt mer fornøyd, og blir aldri lei av å skryte av denne gutten.
💖💖💖💖💖💖