Om å leve med Sheltie - bjeffing

 Lenge siden jeg blogget nå.

På tide å oppdatere litt om hvordan det egentlig går med mitt MÅL om å ha en sheltie som bjeffer minimalt. Helst ikke i det hele tatt, og ihvertfall ikke under arbeid.

Jeg skrev litt om dette i våres, og hadde en plan om hvordan jeg skulle håndtere det når/hvis  Zacko satt igang med stressbjeffing, og føler det er på sin plass å ha en oppdatering om hvordan dette går i dag. 

Jeg visste jo at faren for å få en bjeffende hund var stor, og jeg måtte gå mange runder med meg selv før jeg valgte Sheltie. 

Jeg valgte rasen av flere årsaker:

1)  Har alltid ønsket å få meg en sheltie igjen, siden det var rasen jeg hadde først.

2) Arbeidskapasitet

3) Lettlært

4) Passende størrelse for meg på nåværende tidspunkt.

5) Vakker

Flere i min omgangskrets har fortalt meg at de har ønsket seg rasen, men valgt den bort på grunn av bjeffeproblematikken. Og ja jeg må innrømme  - jeg har hele tiden vært skeptisk jeg også.  

Jeg har laaaang fartstid. 35 år tilsammen, innen agility, lydighet, bruks, Rallylydighet og Krativ lydighet, + vært instruktør siden midten på 90-tallet og hatt en mengde kursdeltagere med sheltie. 

I disse årene har jeg sett maaaange individer av rasen.  Det er sjelden jeg har opplevd en sheltie helt uten lyd, men det har jo vært noen innimellom, så jeg tenkte at det må jo være mulig å få til.

Med mye kunnskap innabors,  ville  jeg utfordre meg selv litt. 

Det har vært mange hunder i mitt liv, som jeg har hatt ulike utfordringer med. Men ingen hund med denne utfordringenen som bjeffing er.  

Å bjeffe i det daglige er en ting jeg kan leve med, men å bjeffe under arbeid og også under konkurranser er noe jeg absolutt ikke ønsker meg.

 Man får  poengtrekk, - i de fleste hundesporter ( ikke agility ), og det er ikke moro å sitte å se en hund bjeffe seg gjennom hverken et agilityløp eller et program i Rally-  eller Kreativ - lydighet.  

Så jeg bestemte meg veldig tidlig for å ha null toleranse for bjeffing når jeg skaffet meg rasen.

Jeg har vært bevisst hele tiden, og aldri tillatt at han har bjeffet på grunn av stress, hverken når han kjeder seg, - løper å leker med andre hunder eller jobber med meg. 

Joda - han har prøvd seg mange ganger. Han har en lav terskel i forhold til lyd, - noe som sikkert er genetisk

Hver gang det har kommet et bjeff har vi brutt aktiviteten som utløste det,  og gitt han  noe annet å tenke på.  

Det ser så langt ut at han har forstått dette, og tilbyr gjerne en annen atferd helt av seg selv når han forstår at han har "brutt avtalen vår".

Nå er han blitt 9 mnd. og kan løpe å leke med andre hunder uten lyd 💖

Han jobber uten lyd både i Spor, Agility, HTM,  Rallylydighet og Freestyle 💖

Og han er rolig inne sammen med de andre hundene 💖

Så da har jeg kanskje gjort noe riktig da ??  Vi satser på det, og fortsetter å jobbe med samme metoder.

Ja - jeg har vært utrolig heldig med individet -  "Zacko"

Har valgt en oppdretter som har lagt et flott grunnlag for valpene, og leverer mentalt gode individer.

Jeg har fått et eksemplar av rasen som ikke har skyhøyt stress, men har en fantastisk indre RO.

Han har ingen bekymringer i livet, - er trygg på seg selv om omverden.

Er arbeidssom og konsentrert, selv når vi trener i lange økter.

Jeg kunne ikke blitt mer fornøyd, og blir aldri lei av å skryte av denne gutten.

💖💖💖💖💖💖