Livet med " bare" tre hunder

 Livet går videre med " kun " 3 hunder på Fosserød. 

Vi savner både Scott, Pønky og Fargo.  Og alle tre har satt vakre potespor i hjertene våre 💜

Minner fra daglige hendelser, og herlige minner fra konkurranser vi har deltatt på sammen.  

Jeg har hatt lyst på ny bordercollie helt siden Scott reiste til hundehimmelen, men jeg får aldri en ny Scott, og jeg må innrømme at jeg antagelig ikke klarer å håndtere en så aktiv hunderase lenger.

Ikke minst har jeg lyst på ny Groenendael som er HELT lik Fargo. Men den hunden var så unik, at jeg vet at det ikke er mulig å finne maken til han. 

Nei ,- vi skal ikke kjøpe ny Groenendael selv om jeg savner Fargo aldri så mye. Iallefall ikke så lenge vi har tre hunder i hus. Jeg har levd med rasen siden 1985, og elsker rasen. Men tanken har i mange år vært å trappe ned på antallet når alderen øker hos meg selv. Helsen har jo ikke vært så bra de siste 10 - 15 årene, så jeg må bare innrømme at jeg ikke blir å klare så mange hunder lenger. For et par år siden var vi oppe i 6 hunder, og det var mye å holde i aktivitet og gi et godt liv. 

Nå føles det akkurat passe. Og jeg føler at jeg strekker til, og får gitt alle tre alt de trenger av omsorg, trening og stell.

Kenzo og Zacko får sine daglige turer med både meg og mannen i huset, og hodetrening sammen med meg. En til to ganger i uken drar vi til Vestby Agilityhall og trener på litt agilityhinder, - Triks, Freestyle,  - Rally-lydighet og Heelwork to Music. 

Kenzo har også fått litt søksoppgaver der inne, og vi trives kjempefint med å trene helt for oss selv i denne koronatiden. 

Gutta mine koser seg på tur sammen.  De er kjempegode kompiser og har stor glede av hverandres selskap. 

 

Minni har kviknet til den siste tiden. Det er SÅ deilig å se henne glad igjen.  Hun og jeg går vår dagelige turer på veien her hjemme. Her treffer nesten aldri noen, så hun får løpe løs. Og hun kommer som ei kule å innkalling hvis det av og til kommer en bil  💗

Minni er helt frisk, selv om hun er helt blind. 

Heldigvis har det vært til hennes fordel at det er færre hunder å forholde seg til. Hun har lært seg å leve med Zacko ( som hun aldri har sett hvordan ser ut ). Og Zacko er flink til å ta hensyn til Minni sine raksjoner på ulike ting. Han leser hennes signlaer flott, og lar henne vært i fred når hun vil det. 

 Så aldri så galt så var det godt for noe, at tre av hundene hun har vært vant med å ha rundt seg, er borte.

 Vi trodde jo at hun kom til å savne Pønky så mye siden de to vokste opp og har vært som to erteris i nesten 13 år.  Men etter noen uker virker det som hun ikke savnet noen av dem som ble borte i flokken i  november. 

 

Med mye ros og belønning med godbiter,  har hun gradvis blitt trygg på å gå rundt alene,  både innendørs og utendørs.  Vi er sååå glad for at vi har lykkes med å gi henne et verdig liv videre, - tross hennes svake psyke og blindhet 💗

Man lærer så lenge man har hund, og siden dette er min første blinde hund så har jeg fått en ny erfaing.  

                                                           💜💜💜