Om å leve med 4 hannhunder

 I min oppvekst hørte jeg alltid folk si at man aldri kunne ha mer enn 1 hannhund i hus uten at det ble slosskamper.  Og - stadig får jeg spørsmål om våre 4 gutter er venner. 

Vi har siden 1991 hatt minst tre hunder samtidig - og på det meste 6 hunder.   Vår erfaring har vært at man kan være uheldig å få hunder som ikke får kjemi, og dermed heller ikke takler å være i samme rom.  MEN det har vært både tisper og hannhunder.  To tisper vi hadde på 90 tallet sloss så kraftig at vi stadig måtte til veterinær for å ordne med stygge sår.   Det endte med at de ikke kunne være sammen uten at vi var tilstede og hadde kontroll over dem.

Vi har også hatt hannhunder som ikke har vært venner.  Hunder som ikke kunne være i samme rom samtidig uten at det smalt.  Det var mange slitsomme år, med å hold hundene hver for seg, og bytte på hvem som var sammen med oss og hvem som var utestengt fra flokken.   Mye dårlig samvittighet for den som sto utenfor for seg selv.  Men vi byttet aldri ut hunder, omplasserte dem eller solgte dem av den grunn.   Kun 1 gang måtte vi ty til omplassering av ei tispe ( Shiraz), fordi hun ble så kuet av flokken her hos oss at vi ikke klarte å se på at hun levde et uverdig liv sammen med våre andre hunder.  Men hun kom til en venninne av meg som nettopp hadde mistet sin hund og trengte en ny.  Der fikk hun det som plommen i egget et par år, før hun dessverre døde av kreft alt for ung. En annen omplassering var for 6 år siden. Da vi hadde Bajaz.   Han ble rett og slett for mye hund for MEG.  Utagerende mot alle andre hunder, og tross mye trening i de mnd. jeg hadde han, viste han ingen fremgang.  Lærte aldri å gå fint i bånd, og dro meg over enda med sine 36 kg. når vi møtte andre hunder på tur.  Han ble omplassert tilbake til oppdretter, og har vært en kasteball etter det.  Tror ingen som hadde han etterpå fikk kontroll på han, og har hørt at han ikke lever lenger.  

Pr i dag har vi jo 4 hannhunder i flokken vår.  Det kan knuffes og krangles - jada - men ikke noe som vi ikke har kontroll på.  Vi styrer mye av flokkens rang, selv om de selv må finne ut av hvem av dem som er sterkest både mentalt og fysisk.

Det er gøy å studere dem under lek og oppdragelse.  

Mazcot oppdrar Teddy, mens Zacko fremdeles oppdrar Mazcot. 

Kenzo gidder ikke bry seg, med mindre de prøver seg på han.

Det er aldri slosskamper mellom dem.  De sier klart fra til hverandre, men det ser ut som de finner ut av det meste uten vår innblanding.  

Dersom de prøver å sloss om vår oppmerksomhet styrer vi det.  Alle skal få lik oppmerksomhet fra oss, og ingen får lov til å jage noen bort fra å komme bort til oss.

Vi styrer litt om hvem som får mat først, - godbiter først o.l. for å lage en slags " rang" i vår flokk. Men stort sett er det de selv som får lage sin rangordning.

Vi har hunder med en sterk mening og psyke, og da må vi også regne med at noen av dem må sloss litt om sin plass i flokken når det kommer nye individer inn med like sterk psyke.

Men stort sett går alt fredelig for seg, og jeg kan gå med alle fire hundene løs i skogen.  De to yngste leker stort sett for seg selv, og Zacko blir gjerne med på noen runder.  Men Kenzo holder seg stort sett ved min side.  

Han går gjerne tur på grusveien sammen med en av de andre, og her sammen med Teddy.

Kenzo går løs på veie fordi han sladrer på alt som kommer oss i møte.

Teddy går i bånd, for han har ikke lært dette helt enda. Men stort sett så går de tatt på hverandre, og er enige om hvilke flekker i grøfta det er verdt å lukte på.

Kenzo kan gå disse turene sammen med hvem som helst av de andre, og er like rolig og fin uansett hvem han går med.  Derfor blir han brukt som " forbilde" for de andre når de skal lære å gå rolig i bånd.  

Det fungere hver gang.  Så lenge han er med, er det ingen som stresser i bånd, - drar meg over ende o.l.

Sånn kan en vanlig skogstur se ut på Fosserød: