fredag 20. november 2020

Min lille Engel

Min lille engel PØNKY  14.02.2006 - 20.11,2020  ❤


Pønky er født på Granli , - i Hedmark. Like utenfor Kongsvinger hos min tante Astrid.  Jeg hadde lenge hatt lyst på en Havanais, etter å ha fulgt min tante sine to hunder i noen år.  14. februar 2006 fikk " Happy" valper og vi måtte jo dra å titte på disse nydelige skapningene. Det viste seg at tante hadde èn tispevalp som ikke hadde noen kjøper enda, og når vi ble litt bedre kjent med denne lille nydelige tispen var det ingen vei utenom   Hun måtte jo bare bli med til Svinndal  




Jeg hadde lyst til å prøve å trene opp Pønky i noen hundesporter og også se om hun egnet seg til utstilling.  Så vi var på valpeshow med henne når hun var gammel nok til det.  Hun var eneste valp i sin rase, og dommeren var totalt forelsket i henne. Han løftet henne opp på armen og susset og susset på henne, og påsto at han ville stjele henne med seg hjem.  Denne dommeren var en dachshund-oppdretter så vi var veldig overrasket over hans forelskelse i Pønky.  Resultatet var at hun fikk en flott BIR-rosett.



Pønky utviklet seg ikke i retning av utstillingshund. Pelsen hennes var kjempevanskelig og lignet mer på Coton De Toular enn på en Havanais.  Hun ble stilt ut et par ganger men fikk gul sløyfe ( betyr at hun ikke var noen god representant for rasen ).  
Pelsen til Pønky ble vanskelig å holde i orden etterhvert som hun ble voksen. Jeg brukte minst 1 time hver dag på å holde henne flokefri. 




Siden hun ikke skulle mer på utstilling, valgte jeg å klippe ned pelsen for å slippe så mye jobb. Hun var utrolig søt med den lange pelsen, men hun ble jo kjempesøt med kort pels også





Pønky har alltid vært venner med de andre dyrene på Fosserød.  Her hilser hun på kaninen vår "Stuart"


og her koser hun seg i sofa`n sammen med Gråpus ❤



Når Pønky var ca 1,5 år fikk hun en ny samboer , - Minni , - og disse to ble som knoll og tott, - uadskillelige, og har holdt sammen som et gammelt ektepar i alle år ☺



 og Scott ( som døde for 1 år siden ) var begge jentenes aller beste venn, og var alltid med dem på tur.




Pønky og jeg gikk flere agilitykurs, og vi konkurerte helt fram til Pønky fikk for store problemer med kroppen. Hun ble operert for Patella, men ble aldri helt ok igjen. På grunn av patella fikk hun også problemer med ryggen og ble ganske stiv. Derfor la vi agilitykarrièren på hylla i 2009 .



I stedet begynte vi med Freestyle.
Vi var blandt annet med på Norges første offesielle konkurranse, og fikk 1. premie og første opprykk til klasse 2.
Vi danset til " Kjerringa med stavetn "





Vi avanserte raskt til klasse 2. Men Pønky syns det var vanskelig å prestere i et så langt program uten å få noe belønning, så vi sluttet med konkurranser og trente bare på triks uten å konkurrere mer.
Hun elsket å jobbe denne vakre lille jenta mi



Pønky var leken nesten hele livet sitt. Hun hadde en forkjærlighet for myke baller 😃




Men mest av alt var godbiltsøk favorittaktiviteten og hun fikk skogstur med flere søk hver eneste dag helt til sin siste dag hos oss.  

Filmen her er to uker før hun ble så svak at hun ikke orket å være med lenger.


Pønky fikk påvist hjertesykdom for flere år siden, og det siste året har hjertet vokst seg så stort at det trykker på lunger og gir henne problemer. Hun har derfor fått hjertemedisin og klart seg fint i mange mnd.  Men så fikk hun en periode med diarè , og det varte over flere mnd. uten at noen fant ut hva det kom av. Bortsett fra at hun fikk konstatert for høye leververdier i blodet, - var det ingen tegn på sykdom, og hun løp i skogen som vanlig ( se filmen over ). Vi byttet fòr flere ganger uten at diareen ble bedre, og tilslutt gav vi opp å gjøre noe med dette.  Vetrenæren mente det kanskje kunne være leversvikt / kreft, men at det var for risikabelt å legge henne i narkose for å finne ut av det.

For et par uker siden begynte hun å bli dårligere, og hun fikk større problemer med både pust og energi. Vi valgte å ta noen nye blodprøver, som viste at hun også nå hadde for høye nyreverdier.  

Når ikke lever og nyrer gjør jobben, så går avfallstoffene rett i blodet og " forgifter" kroppen. 

I dag lot vi denne vakre engelen få reise videre til hundehimmelen og treffe sin gode venn Scott igjen.❤


              ❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤


                                               HVIL I FRED MIN LILLE ENGEL 







fredag 6. november 2020

Om å leve med Sheltie - bjeffing

 Lenge siden jeg blogget nå.

På tide å oppdatere litt om hvordan det egentlig går med mitt MÅL om å ha en sheltie som bjeffer minimalt. Helst ikke i det hele tatt, og ihvertfall ikke under arbeid.

Jeg skrev litt om dette i våres, og hadde en plan om hvordan jeg skulle håndtere det når/hvis  Zacko satt igang med stressbjeffing, og føler det er på sin plass å ha en oppdatering om hvordan dette går i dag. 

Jeg visste jo at faren for å få en bjeffende hund var stor, og jeg måtte gå mange runder med meg selv før jeg valgte Sheltie. 

Jeg valgte rasen av flere årsaker:

1)  Har alltid ønsket å få meg en sheltie igjen, siden det var rasen jeg hadde først.

2) Arbeidskapasitet

3) Lettlært

4) Passende størrelse for meg på nåværende tidspunkt.

5) Vakker




Flere i min omgangskrets har fortalt meg at de har ønsket seg rasen, men valgt den bort på grunn av bjeffeproblematikken. Og ja jeg må innrømme  - jeg har hele tiden vært skeptisk jeg også.  

Jeg har laaaang fartstid. 35 år tilsammen, innen agility, lydighet, bruks, Rallylydighet og Krativ lydighet, + vært instruktør siden midten på 90-tallet og hatt en mengde kursdeltagere med sheltie. 

I disse årene har jeg sett maaaange individer av rasen.  Det er sjelden jeg har opplevd en sheltie helt uten lyd, men det har jo vært noen innimellom, så jeg tenkte at det må jo være mulig å få til.

Med mye kunnskap innabors,  ville  jeg utfordre meg selv litt. 

Det har vært mange hunder i mitt liv, som jeg har hatt ulike utfordringer med. Men ingen hund med denne utfordringenen som bjeffing er.  

Å bjeffe i det daglige er en ting jeg kan leve med, men å bjeffe under arbeid og også under konkurranser er noe jeg absolutt ikke ønsker meg.

 Man får  poengtrekk, - i de fleste hundesporter ( ikke agility ), og det er ikke moro å sitte å se en hund bjeffe seg gjennom hverken et agilityløp eller et program i Rally-  eller Kreativ - lydighet.  

Så jeg bestemte meg veldig tidlig for å ha null toleranse for bjeffing når jeg skaffet meg rasen.

Jeg har vært bevisst hele tiden, og aldri tillatt at han har bjeffet på grunn av stress, hverken når han kjeder seg, - løper å leker med andre hunder eller jobber med meg. 

Joda - han har prøvd seg mange ganger. Han har en lav terskel i forhold til lyd, - noe som sikkert er genetisk

Hver gang det har kommet et bjeff har vi brutt aktiviteten som utløste det,  og gitt han  noe annet å tenke på.  

Det ser så langt ut at han har forstått dette, og tilbyr gjerne en annen atferd helt av seg selv når han forstår at han har "brutt avtalen vår".

Nå er han blitt 9 mnd. og kan løpe å leke med andre hunder uten lyd 💖

Han jobber uten lyd både i Spor, Agility, HTM,  Rallylydighet og Freestyle 💖

Og han er rolig inne sammen med de andre hundene 💖

Så da har jeg kanskje gjort noe riktig da ??  Vi satser på det, og fortsetter å jobbe med samme metoder.




Ja - jeg har vært utrolig heldig med individet -  "Zacko"

Har valgt en oppdretter som har lagt et flott grunnlag for valpene, og leverer mentalt gode individer.

Jeg har fått et eksemplar av rasen som ikke har skyhøyt stress, men har en fantastisk indre RO.
Han har ingen bekymringer i livet, - er trygg på seg selv om omverden.

Er arbeidssom og konsentrert, selv når vi trener i lange økter.

Jeg kunne ikke blitt mer fornøyd, og blir aldri lei av å skryte av denne gutten.
💖💖💖💖💖💖





 

lørdag 22. august 2020

Zacko på valpeshow

Zacko har fylt 6 mnd. og endelig er det såpass trygt å ferdes ute i CoronaNorge at vi tør å dra til Fredrikstad på Valpeutstillingen " Plankevalpen",

Jeg har vært så heldig at jeg har fått min gode venninne, - Lisbeth - til å trene utstliing med han og stille han ut for meg. Det har vært mange koselige møter med treninger både på Kambo, hos Lisbeth og på bygdetunet i Rygge sine  ringtreninger med Joachim og Steinar Balken som instruktører.



Forventningene var store da vi ankom stevneplassen og satt oss for å vente på at Sheltie skulle i ringen.

Zacko var eneste hannhund mot 4 tisper. Blandt annet hans søster Senorita, som har vunnet BIR på valpeutstilling allerede tidligere i sommer. 

Oppdretter var tilstede,  og hjalp meg heldigvis til med finpuss av pels og poter før han omsider skulle i ringen.

Tusen takk til både Lisbeth og oppdretter Janne for all god hjelp med gullgutten min. 




Lisbeth og Zacko var kjempeflinke og han travet elegant rundt i ringen.




Han sto som en påle når han skulle stilles opp 



Han gjorde sitt beste for å gjøre seg venn med dommeren.



Tannvisningen og gjennomgang av kroppen hans på bordet gikk også kjempefint. 



Dette resulterte i at han fikk HP ( Hederspremie). Det ville da si at han gikk videre til BIR / BIM konkurransen og skulle konkurrere mot den beste tispen

Vi håpet lenge på at det skulle bli den vakre søsteren  Senorita som kom videre til BIR / BIM konkurransen. 



Men sånn skulle det ikke gå idag. Det går alltid litt opp og ned på hundekonkurranser og det er jo smak og behag hos dommeren som avgjør hvem som vinner.

Så denne gang ble det to Tricolor shelties som skulle konkurrere om BIR og BIM 

( Best i rasen og Best i Motsatt kjønn )




Spenningen var til å ta og føle på. Dommeren brukte god tid på sin avgjørelse og vi holdt nesten pusten utefor ringen.

Vi syns jo selvsagt at Zacko var den vakreste av disse to ❤

Men dommeren syns den lille 4 mnd gamle tispevalpen var finest idag og vi måtte nøye oss med å bli Best i Motsatt kjønn - BIM. 






Vi er kjempefornøyd med dagens resultat og ikke minst dommerens fine ord om godgutten.



Alt i alt var dette en veldig fin og positiv opplevlse for Zacko. Og vi er påmeldt på to nye valpeutstillinger i slutten av august. Så får vi håpe at det ikke blir avlyst på grunn av oppblomstringen av Coronaviruset igjen.  

lørdag 20. juni 2020

Et hundeliv består mye av ventetid.
Hundene må finne seg i å vente på mye, - vente på oss, -  vente på mat, - vente på tur, - osv. osv.

Det kan være vanskelig å forstå at vi ønsker at den skal være tålmodig og vente,  så her i huset trener vi aktivt på akkurat dette for tiden.

Jeg har tidligere skrevet litt om bjeffing, - og akkurat disse to temaene henger mye sammen.

Hvis valpen blir utsatt for mye venting vil den kanskje starte å bjeffe på grunn av stresset den blir utsatt for ved å vente.

Derfor er det viktig å lære hunden veldig korte intervaller med venting  mens hunden er valp.
Belønne mye slik at ventingen blir positiv for valpen.

Men det er viktig å strekke strikken ang. belønning også, - for at valpen ikke skal få alt for store forventninger i forhold til ventetidens slutt.
Da kan også bjeffingen komme som et stressmoment  på grunn av den store forventningen til belønning. Altså må belønningen tilpasses det enkelte individ og ikke være for sterk.

For Zacko sin del så holder det med rolig ros i de fleste situasjoner han må vente.
Hvis jeg er FOR lystig i stemmen under rosen, så " sprekker han" fort og får forventning om at " noe skal skje".

Hvis det dreier seg om å tilvennes å være alene i et rom, så kan belønningen være at jeg kommer tilbake til han. Da kan også bjeffingen komme på grunn av store forventninger og glede. ( En sheltie bjeffer ofte av glede ) ,
Men om man er rolig selv, og ikke drar strikken for langt i starten så man trigger bjeffingen så kan hunden lære seg å være stille og vente tålmodig en lang stund etter en tids trening.

Vi er jo så heldige at vi har flere hunder, så Zacko er nesten aldri helt alene noe sted når han venter på noe.  Det er jo naturlig siden han har 4 hundesamboere. Som regel må han vente på at maten skal bløte seg opp før han får den servert. Det kan ta noen minutter, og jeg ønsker ikke at han skal stå å mase på å få og kanskje bjeffe utålmodig.

Her ligger han pent å venter sammen med Pønky mens maten står på bordet til bløtlegging.
Det er bare Zacko som skal få mat siden han spiser oftere enn de voksne hundene våre, -  og det vet Pønky. Men hun får jo lov til å slikke matkoppen etterpå og kanskje det blir en liten bit igjen ?
Det er motivasjonen hennes for å ligge å vente på at Zacko skal få sin mat. Hun er jo oer 14 år, og har lang erfaring med sånne ting.

Zacko sin motivasjon er jo selve maten, og han er veldig flink som bare ligger rolig å venter.




Noen ganger må hundene vente i bilen mens jeg går i butikken el.l.
Mine hunder syns ofte at ventetiden er morsom og interessant.
Dette er fordi jeg parkerer med burene ut i retningen jeg går så de kan følge med på når jeg kommer tilbake. Og i mellomtiden er det mye som skjer rundt dem.  Ingen av dem bjeffer på det som skjer utenfor bilen eller skriker etter meg når jeg forsvinner. Men dette har vi trent på i mange korte økter slik at de alltid VET at jeg kommer tilbake med noe godt når de har vært flinke.




Jeg bruker også bilen til "venterom"  når jeg trener dem. 
Da må èn vente i bilen mens den andre trener, og sånn bytter vi på om venting og trening.

I starten belønner jeg den som skal bli liggende å vente i bilen like mye som den som trener utenfor bilen.  På den måten blir det jo trening på begge hundene. Her er det også viktig å finne balansen i forhold til belønning, - stress og bjeffing / piping.  
Ikke gå for lant unna i starten, men øk gradvis avstand og gradvis mindre belønning for å ligge igjen.

Jeg kan også gi dem noe godt å tygge på mens jeg er borte slik at ventingen er noe positivt. 




Hjemme hos oss er det mye frihet innenfor mange mål inngjerdet tomt. Men når vi skal ut av tomten for å gå tur eller på en  kjøretur må vi jo ut av innhegningen vår. 
Fordi vi bor rett ved en grusvei, der det av og til kan komme en bil, - sykler, - ryttere o.l. Derfor  er det viktig at jeg har kontroll når vi skal krysse veien og gå på skoges-stien vår. Derfor har alle lært seg å sitte ved porten og vente til jeg har kontrollert at det er trygt å passere veien. 
Her bruker jeg mye omvent lokking som treningsmetode på andre ting før jeg overfører det til porten.
Belønningen er jo i dette tilfelle å få lov til å løpe ut sammen.



Når vi går tur på fremmede plasser kan det av og til være trange stier og vi møter både folk og andre hunder.   Derfor pleier jeg å lære min hunder å sitte å ha kontakt med meg når det kommer noen som skal passere oss. Vi går litt ut av stien og venter på at det er plass til oss å gå videre.  Dersom noen vil hilse på hundene så gir jeg dem fri til det hvis det føles rett akkurat i den situasjonen. Men stort sett er regelen at vi skal VENTE til " noe" har passert oss.   Selvsagt belønnes hver enste ventetid med både rosende ord og en ekstra god godbit av noe slag.


Mens når vi går tur på grusveien " vår" trener vi på å sitte ved fot når det kommer biler, - sykler, - joggere, - turgåere o.l.  Vi har til og med møtt et hundespann i sommer.  Det er praktisk å ha en hund osm kommer inn av seg selv og venter på å bli belønnet hver gang han møter noe på veien vår. På den måten kan de få løpe løs på veien når jeg går med èn og èn der. ( ikke i båndtvangtiden selvsagt ). 
Noen lang ventetid er det jo ikke her, men de må sitte å vente til de får frisignal, - så litt venting blir det også i denne situasjonen.



I og med at tomten er delt inn i flere seksjoner, har jeg mulighet til å stenge noen hunder inne i en seksjon og la de gå der mens jeg gjør hagearbeid, - vasker bil, - trener èn hund o.l. i en annen del.  
Derfor blir det også nødvendig å trene på å være igen uten å få bli med på all moroa utenfor gjerdet. 
Som regel er ikke det noe problem, men når man belønner èn hund utenfor med mye ros og lek, så kan det bli heftig for den osm er innenfor og ikke får være med på moroa. 
Derfor ER det også i denne situasjonen viktig å TRENE på å vente.

Mine hunder har stort sett vært konkurransehunder. Derfor tilbringer vi mye tid ved treningsbaner og konkurranseringer. Det kan bli lange dager med mye venting uten særlig mye aktivitet annet enn å se på andre som konkurrerer eller trener.

Derfor tenker jeg det er viktig å gi valpen en del tilvenning i forhold til å være på plasser der vi nesten bare trener på å være i ro og passiv mens andre hunder passerer oss, - trener eller konkurrerer.

Her trener Zacko og jeg på å være tilskuer på en Rallylydighetstrening i Moss.
Han får lov til å stå å se på alt som skjer, - men ikke stresse og bjeffe.



Vi går litt rundt og trener litt på å passere andre hunder o.l.
Men så setter vi oss ned igjen og jeg belønner at han frivillig legger seg ned og slapper av ved stolen min.





Så langt er Zacko utrolig flink og stresser aldri i forbindelse med vente-treningen vår. Ikke noen bjeffing og heller ikke piping.

Vi trener videre på samme måte og skal snart på vår første overnattingstur sammen.
Det skal bli spennende å se hvordan han takler å være tre dager hjemmefra i helt nye miljøer.





torsdag 28. mai 2020

Valpetiden

For 7 år siden, når Kenzo var liten valp, så startet jeg opp en valpegruppe ( vi kalte det for Barselgruppa ).
Vi miljøtrente sammen, og valpene fikk lære seg ulike øvelser som er viktig å kunne framover.
Valpene fikk leke sammen og vi som eide dem koste oss veldig i denne valpetiden.

På bakgrunn av denne opplevelsen inviterte jeg mine venner på facebook til å bli med på en sånn gruppe utover våren og sommeren i år.
Og selv om det ikke ble den helt store responsen, så var det tre valpeeiere som ville være med på dette, og vi har møtt hverandre en gang i uken i fire uker nå.

Zacko storkoser seg på disse møtene, og jeg kan ikke tenke meg noe mere positivt enn å la disse flotte individene får lov til å utfolde seg sammen i lek.

For min del er dette med lek + sosialisering og miljøtrening den viktigste læringen vi kan gi valpene mens den er liten.
All annen trening kommer i annen rekke.
Det ER så innmari mye som skal oppleves mens man er ny i denne verden, og det å la valpen få ro til å suge inntrykk og oppleve verden i sitt eget tempo, er det viktigste de første ukene i livet.
La valpen få hviledager uten annen aktivitet enn tur og kos kan også være smart. På den måten lærer man valpen at det ikke trenger skje noe hver eneste dag. 
Så kan man etterhvert begynne å trene mot det man har tenkt å ha som mål innen konkuranser o.l.  Man har 10 - 15 år på seg til å lære hunden alt det andre, mens vi har noen få uker på oss for å legge det beste grunnlaget for resten av hundens liv.

Her er noen herlige bilder fra møtene til valpegruppa vår 😉









Vi har vært på gårdsbesøk hos min kjære kusine Tove - Mette på Ramberg gård på Jeløya.
Der fikk de oppleve ulike dyr som bor på gården.
I tillegg måtte de gå sammen rundt der i bånd, og til slutt fikk de leke inne i hagen på gården.
En fantastisk fin dag både for to og firbente.











Hvor lenge vi kommer til å møtes er det ingen som vet enda, men vi gleder oss til hver eneste uke med lek og moro sammen med denne gruppa 😊



onsdag 27. mai 2020

Minni

Minni er nå 12, 5 år og i fin form.
Men hun er nå helt blind og hverdagen hennes er nok ikke like lett som tidligere.
Men tross blindheten så takler hun utelivet fint.  Hun elsker fremdeles å gå på tur, - bare hun slipper å ha med alle de andre hundene. I disse tilfellene går hun bare bak bena mine hele turen. Da føler hun seg trygg nok til å bli med.  Men halen henger da rett ned. et tydelig tegn på at hun ikke føler seg trygg.  Det er ikke så lett å forholde seg til så mange hinder ute i naturen når man ikke ser dem. Det går fint å gå sammen med Pønky og Fargo. Fargo pleier å gå litt tilside sånn at Minni ikke kollidere med han, men av og til blir det en kollisjon allikevel. Minni er blitt ganske skvetten og syns det er ekkelt å løpe rett inn i en annen hund. ( se slutten på filmen ).

Innendørs er det mye vanskeligere for Minni.
Hun kjenner huset godt, og hvor alle møbler står, og hvor alle dørene er.
Men hun bommer stadig på dørene og løper rett inni dørkarmer o.l.
De andre fire hundene ligger ofte på gulvet og sover rundt om i huset. Og de ligger jo aldri på samme sted hver gang.  Dette medfører at hun stadig havner i ublide situasjoner. Når en av de store ligger og sover så liker de ikke å bli vekket av en Minni som raser inn i dem, så de reagerer. De er ikke sinte, men de skvetter opp og noen ganger medfører det at de tråkker på Minni.

Minni pleier å ligge på en fotskammel foran meg når jeg sitter i stuen.
Hun vet hvor vannkoppen står i stua, og hopper gjerne ned av skammelen for å drikke.
Men av og til ligger Fargo ved bena mine, og Minni hopper rett opp på han.
Det medfører at Fargo farer opp for han ikke forstår hva som skjer.

Minni blir veldig usikker innendørs og tør nesten ikke bevege seg rundt lenger.
Hun prøver å bruke nesa for å finne ut hvor de andre befinner seg, men det er nok ikke så lett for henne å vite helt nøyaktig når det er så mange av dem.

Vi har vært hos veterinær og fått vite at hun kanskje kan få gangsyn tilbake hvis vi opererer henne.
Men det er en stor risiko med en sånn operasjon, og slett ikke sikkert hun får synet tilbake.
Det er ofte komplikasjoner som infeksjon og høyt trykk på øyet, med mye smerter etter en operasjon, og jo eldre hunden er, jo større er risikoen.
Derfor har vi valgt å se an hvordan hun kan klare seg i hverdagen som blind.
Vi tror og håper at det vil gå seg til etterhvert som hun blir vant med den nye situasjonen sin.
I mellomtiden hjelper vi henne en del med å veilede henne rundt i huset - og også i skogen når hun har kommet så langt unna meg at hun har " mistet" stedsansen.
Desverre har aldri Minni vært noen tøff hund og har mange ting hun er redd for fra før, så dette er veldig vanskelig for henne. Mye av tiden bruker hun ved siden av meg, - enten ved bena mine eller i fanget mitt. Jeg prøver etter beste evne å gjøre hverdagen hennes så god som mulig, og håper vi kan få beholde hennes deilige vesen noen år til fremover ❤

Her er en liten flimsnutt av lille godjenta vår ❤



mandag 25. mai 2020

Høstens kurs på Fosserød

Det er satt opp nye kurs til høsten ettersom alle kurs i våres ble kansellert på grunn av koronaviruset.

Siste helg i august er det satt opp et kurs i Rally-lydighet for alle nivåer i klasse 1 og 2.

Det ligger annonse for kurset som arrangement på facebook:
Annonse for kurs i Rally-lydighet

og helgen etter, - altså første helg i september blir det kurs i Kreativ lydighet / Triksekurs.

Her kan du lese mer om dette arrangementet:
Annonse for kurs i Kreativ lydighet / Triksekurs

Hvis du er interessert så kan du ta kontakt på mail fosserod@gmail.com.






onsdag 13. mai 2020

Om å jobbe med lyd

Nå har vi hatt noen herlige uker med Sheltie i hus på Fosserød 😁
Jeg er skikkelig forelsket i denne lille gode gutten,  og har bare godord å si om han ❤

Alle de andre hundene har godkjent lillegutt Zacko, og Fargo har påtatt seg rollen som storebror og er den tryggeste havnen man kan tenke seg å ha når man er så liten og ukjent med verden.

Mens Kenzo prøver seg litt med å leke med den lille, men det blir liksom ikke helt greit når størreslen er så forskjellig. Tenker det kommer til å endre seg når Zacko blir litt større og det blir enklere å løpe om kapp sammen 😃



Minni og Pønky er snille mot lillegutt, men syns innimellom at han kan være litt slitsom. Stort sett bryr de seg ikke om hverandre i det hele tatt.  Og de får stort sett også være i fred for Zacko.

Men når Zacko kjeder seg så syns han det er på tide å dra igang litt action i huset.
Da står han å bjeffer mot èn av hundene etter beste evne.

Jeg tror jeg har mye å lære av å studere hvordan mine fire voksne hunder angriper "problemet"  når Zacko står å bjeffer på dem.  Pønky og Minni syns det er ekkelt og prøver å holde han på avstand.
De glefser raskt tilbake og ønsker den lille dit peppern gror.

Zacko reagerer veldig ulikt på disse responsene / manglende responsene fra de andre hundene.
Når Pønky og Minni prøver å holde han på avstand så syns Zacko det er gøy, og fortsetter å bjeffe mot dem. Dette syns han er en morsom " lek" 😉





Jeg har prøvd å belønne en alternativ frivillig atferd som for eks. en sitt eller en dekk.
Dette fungerte ganske godt i en periode, - og Zacko avbrøt seg selv for å legge seg ned for å få belønning. Men så fant han jo fort ut at han skulle lage en kjede av dette.
1.  Bjeffe
2. Se på meg
3. Sitt
4 Dekk
.............................. for å få belønning.  Hehehe - ikke dum den gutten der altså.

Men  raskt nok fikk jeg han til å bryte denne kjeden ved å ikke gi han belønning når han startet kjeden med å bjeffe.  Men det henger litt igjen enda, og det syns på denne filmen.







Kenzo reagerer ikke i det hele tatt og gir han ingen oppmerksomhet på denne atferden. Og da gidder heller ikke Zacko å holde på så lenge med denne "leken" sin heller.





Når Zacko ikke får oppmerksomhet for å bjeffe, så gir han seg rimelig raskt og finner på noe annet.   Da passer jeg på å rose hans atferd.
Men jeg har sluttet å belønne med godbiter for å unngå en ny kjede av handlinger fra hans side.

Dette har Zacko begynt å forstå, og " tar seg i " at han bjeffer mot de andre og finner på noe annet i stedet.






Det skal bli spennende å se hvordan dette utvikler seg videre.
Jeg har iallefall begynt å overse han når han bjeffer for å få oppmerksomhet, eller han syns det tar for lang tid før en belønning kommer når vi trener. Da snur jeg meg bort og later som jeg ikke ser han.
På den måten slutter han raskt med bjeffingen.

Jeg har ingen tro på at det på lang sikt vil hjelpe å kjefte på han når han bjeffer.
Det er kun en kortvarig løsning som hunden ikke lærer noe av.
Men å trene han til å forstå at det lønner seg å ikke bjeffe, - det tror iallefall jeg er den riktige veien å gå for oss 😅

Nå er virkelig ikke Zacko er den mest bjeffete sheltien jeg har møtt, men det må jeg også prøve å ivareta sånn at det ikke blir et problem i tilfelle jeg skal konkurrere i en eller annen hundesport med han.
For i hundekonkurranser er det ikke ok med en hund som bjeffer seg gjennom et program.


Tiden vil vise om jeg klarer å kontrollere hans bjeffeatferd, men jeg er iallefall motivert for å jobbe med saken i håp om at jeg får en stille, jobbende sheltie  ❤




Foto: Helga-Marie E. Kaspersen

tirsdag 17. mars 2020

Noen valg er tatt

I disse Coronatider har jeg god tid til å tenke på framtiden og hva som kommer til å skje.

Ingen vet hvordan verden ser ut om noen uker, - eller om noen måneder og jeg kan ikke la vær å bekymre meg for både meg selv, mine gamle foreldre og familiemedlemmer,  og alle mine venner.

Vi har tatt et valg i heimen. Ingen av oss forlater området  Fosserød eller tar imot besøk.
Det er for risikabelt i forhold til min helsetisltand.
Når man går hjemme så får man så mye tanker og bekymringer.
Økonomien kan endre seg kraftig og gjøre ting vanskelig for veldig mange.
Får man beholde joben sin, og hva kommer til å skje med skatter og avgifter når alt dette er over

Nå er ikke jeg den som har lett for å svartmale ting og pleier å tenke positivt så lenge det er håp, så jeg får prøve å leve opp til dette videre.

Vi går iallefall en lysere tid i møte angående årstid.
Solens varme gjør noe med meg om dagen, og gir meg mer håp og mer energi. ❤

OG - det er fint å ha noe annet å tenke på for tiden også. Og ha noe å glede seg til.😃

Etter fem uker med usikkerhet om hvilken valp jeg skal velge mellom hos kennel Rødsbråten, har jeg landet på Rødsbråten`s Kiwi Chillie.
Jeg har fulgt med godt på begge guttenes sin oppførsel og utvikling via besøk og filmer og hele tiden hatt godt samarbeid med Janne , - oppdretteren.
Vi har hver for oss gjort oss opp en mening om hvem som vil passe best for meg.
Og nå har vi kommet til samme konklusjon ❤
Chillie er mest frampå, - modig - nysgjerrig og tøffest av disse to gutta. Han har også en veldig god avknapp. Nå er selvsagt Kaiser fem dager yngre, men han har hele tiden vært litt tregere i utviklingen i forhold til Chillie og er litt mer tilbaketrukket og ikke så frampå.

Det er utrolig godt å ha tatt den beslutningen. Det koseligste av alt er jo at hun som skal ha den andre hannen ønsket seg Kaiser hele tiden, og hun får også nå den hunden hun ønsket seg mest 😊


Bilde av hele gjengen. Kaiser helt til venstre og Chillie helt til høyre og alle tre jentene mellom. 
 Kaiser er 4, 5 uker her, og resten er 5 uker. 

Meningen var at jeg neste helg skulle tatt en liten valpetest på dem, men på grunn av Coronaviruset har vi besluttet å holde droppe det. 
Her i Svinndal er vi i isolat på grunn av min helsetisltand, og Janne har også stenge dørerne hos seg for alle besøk.
Men selv uten denne valpetesten er jeg overbevist om at jeg har gjort et riktig valg. Jeg har hatt magefølelse på dette i mange uker, og selv om jeg syns Kaiser er aldri så søt, så kom aldri den magefølelesen om at han skal bli min.

Nå er jeg veldig spent på utviklingen videre, og vet at oppdretter er flink til å sende meg små filmsnutter og masse bilder av denne gjengen. Det er jeg veldig takknemlig for når jeg ikke selv kan være tilstede å følge med på dem ❤

Hun skal kjøre bil med dem og gi dem nye opplevelser hele tiden sånn at de er godt rustet til å møte verden når de er 8 uker.  Jeg er imponert over hvor mye Janne legger i arbeid rundt valpekullet og er så glad for at hun stimulerer alle sansene deres på en så fin måte.
Påsken i år kan virkelig bli spennende her på Fosserød.

Så får vi håpe at verden ser litt annerledes ut om noen uker sånn at den viktige miljøtreningen med valp kan gjennomføres uten problemer. 

JA - jeg gleder meg, men er også spent på hvordan mine gamle hunder vil ta imot en viler liten valp 


Kenzo er i fin form om dagen. Han kommer til å få massssse glede av å få en ny lekekamerat i heimen. Han prøver forjeves å invitere Fargo til lek og løping på skogsturer og han har virkelig nok energi til å gjøre en god jobb som " bror" 😊

 Vi vet jo fra vi hadde Bajaz som valp, at Kenzo er en god oppdrager og lekekamerat for valper.  
Han er fantastisk snill og tålmodig  med dem, og når de blir litt større er han flink til å sette grenser, flink til å bygge selvtillit og flink til å holde dem nede hvis det er nødvendig. 

Både Kenzo og vi to`bente gleder oss til påske og til Chillie kommer 
( vet ikke om han kommer til å bli hetende det, men det får tiden vise når vi blir bedre kjent ) 








torsdag 20. februar 2020

To guttevalper

De små valpene hos Rødsbråten kennel vokser seg til.❤
Spenningen har vært stor angående det neste valpekullet som skulle fødes.
Rødsbråten kennel har to "kull" samtidig.
Det vil si , -  i kull nr. 2 kom det bare 1 liten guttevalp som måtte ut ved hjelp av keisersnitt.
Han slet veldig med å ta til seg næring de første dagene,  mamman hadde ikke melk og han klarte ikke suge så han måtte mates med teskje i starten. Mye jobb og en vanskelig situasjon for oppdretter, men etter noen dager klarte han å suge av tåteflaske, og pr idag ligger han å suger pupp av mammen til Chilli og hennes valper.
Jeg blir så uendelig glad når jeg ser hvor mye oppdretter gjør for sine valper, og at det lykkes å få denne svake valpen til å overleve ❤
I dag er han mindre enn de andre, men han kjemper seg vei mot patten sin og bruker virkelig albuer for å komme seg fram mellom de andre valpene.

Dette er lille Kaiser  ❤


Nå er jeg i den heldige situasjonen at jeg kan velge mellom to tricolorvalper fra samme kennel, men født med noen dagers mellomrom og har ulike foreldre. 
Det skal bli spennende å følge disse to videre på ferden mot levering, og se hvordan de utvikler seg. Èn av disse vakre skal bli min 😄 
Jeg har en avtale om at jeg får lov til å velge valp ut fra hvem som jeg mener passer best for meg og mitt formål med en ny valp ❤

Nye bilder er tatt av lille Chilli også: 


Her er Chillie 1 uke ❤



Her er Chilli 11 dager ❤

Om en uke skal jeg få treffe disse to nydelige og resten av valpekullet. Oppdretter, og hele hundeflokken på Rødsbråten igjen.
Jeg gleder meg masse til dette møtet, og teller dager  😊😊

fredag 14. februar 2020

Liten gutt fra Rødsbråten

En ny epoke står foran meg.

Etter mange tanker rundt det å anskaffe ny hund / valp har jeg omsider landet. Dette er fordi at jeg skal kunne ha muligheten til å kunne henge med på konkurranser i framtiden. Det livet jeg elsker og det livet det er så vanskelig å slippe taket i, - tross min dårlige helse og dårlige framtidsutsikter.
Men heldige meg - har jo en alledels fantastisk ektefelle som stiller opp for både meg og alle hundene til enhver tid. Uten han kunne jeg ikke klart dette livet jeg elsker så høyt, med så mange hunder.

Jeg gikk jo på en smell for to år siden, når jeg kjøpte meg ny valp ( Bajaz) og ikke klarte å beholde han mer enn til han var 10 mnd.
Det sitter hardt i minnet mitt, og i og med at jeg slet med hans tyngde og størrelse har det vært nødvendig å tenke valg av rase.
Jeg har jo alltid hatt Belger og det er liksom det som er "meg". Men ser at det er på tide å tenke at jeg bare blir eldre og eldre, og skal klare å hanskes med en hund kanskje til jeg er nærmere 80 år.
Tanken på IKKE å ha hund har gjort meg veldig deppa, og litt redd for å vissne bort på grunn av lite engasjerende liv.

Etter Scott gikk bort i sommer, så har motivasjonen for hundetrening dalt veldig. Jeg har prøvd i vinter å trene både Fargo ( 11 ) og Kenzo (7 ) videre, men Fargo fikk raskt betennelse i albu og smerter i rygg på grunn av belastningene under treningen ( noe vi er kjent med fra tidligere, og grunnen til at han ble pensjonert så tidlig ). Kenzo har konsentrasjonsproblemer og trening med han er blitt til at han får tilby alt han syns er gøy, og får belønning for det. Han elsker å leke med ballen sin, og vi har det bare så gøy sammen, - men han takler liksom ikke  " presset"  som han blir satt under i konkurranser.  Vi skal prøve oss på noen Rally-lydighets konkurranser til våren så får vi se om vi klarer å få i  havn noen premier, eller om han også skal få slippe å  bli utsatt for dette videre.

Nå er det iallefall bestemt at jeg skal få ny "konkurransehund".

Han ble født 7. februar i Fredrikstad ( Engelsviken ), og er en Tricolor Shetland Sheepdog gutt.
Samme rase og samme farge som min første hund ( i 1971) Toya.
Jeg føler meg trygg på at dette er et godt oppdrett og at jeg får en stødig og glad liten gutt.
Det blir spennende å følge han gjennom de neste ukene, og det vil bli oppdateringer her etterhvert som han vokser til.

Første bilde av Rødsbråten`s Kiwi Chilli



Og her er bilde av mamman og pappan til vakre lille Chilli