Hundene må finne seg i å vente på mye, - vente på oss, - vente på mat, - vente på tur, - osv. osv.
Det kan være vanskelig å forstå at vi ønsker at den skal være tålmodig og vente, så her i huset trener vi aktivt på akkurat dette for tiden.
Jeg har tidligere skrevet litt om bjeffing, - og akkurat disse to temaene henger mye sammen.
Hvis valpen blir utsatt for mye venting vil den kanskje starte å bjeffe på grunn av stresset den blir utsatt for ved å vente.
Derfor er det viktig å lære hunden veldig korte intervaller med venting mens hunden er valp.
Belønne mye slik at ventingen blir positiv for valpen.
Men det er viktig å strekke strikken ang. belønning også, - for at valpen ikke skal få alt for store forventninger i forhold til ventetidens slutt.
Da kan også bjeffingen komme som et stressmoment på grunn av den store forventningen til belønning. Altså må belønningen tilpasses det enkelte individ og ikke være for sterk.
For Zacko sin del så holder det med rolig ros i de fleste situasjoner han må vente.
Hvis jeg er FOR lystig i stemmen under rosen, så " sprekker han" fort og får forventning om at " noe skal skje".
Hvis det dreier seg om å tilvennes å være alene i et rom, så kan belønningen være at jeg kommer tilbake til han. Da kan også bjeffingen komme på grunn av store forventninger og glede. ( En sheltie bjeffer ofte av glede ) ,
Men om man er rolig selv, og ikke drar strikken for langt i starten så man trigger bjeffingen så kan hunden lære seg å være stille og vente tålmodig en lang stund etter en tids trening.
Vi er jo så heldige at vi har flere hunder, så Zacko er nesten aldri helt alene noe sted når han venter på noe. Det er jo naturlig siden han har 4 hundesamboere. Som regel må han vente på at maten skal bløte seg opp før han får den servert. Det kan ta noen minutter, og jeg ønsker ikke at han skal stå å mase på å få og kanskje bjeffe utålmodig.
Her ligger han pent å venter sammen med Pønky mens maten står på bordet til bløtlegging.
Det er bare Zacko som skal få mat siden han spiser oftere enn de voksne hundene våre, - og det vet Pønky. Men hun får jo lov til å slikke matkoppen etterpå og kanskje det blir en liten bit igjen ?
Det er motivasjonen hennes for å ligge å vente på at Zacko skal få sin mat. Hun er jo oer 14 år, og har lang erfaring med sånne ting.
Zacko sin motivasjon er jo selve maten, og han er veldig flink som bare ligger rolig å venter.
Noen ganger må hundene vente i bilen mens jeg går i butikken el.l.
Mine hunder syns ofte at ventetiden er morsom og interessant.
Dette er fordi jeg parkerer med burene ut i retningen jeg går så de kan følge med på når jeg kommer tilbake. Og i mellomtiden er det mye som skjer rundt dem. Ingen av dem bjeffer på det som skjer utenfor bilen eller skriker etter meg når jeg forsvinner. Men dette har vi trent på i mange korte økter slik at de alltid VET at jeg kommer tilbake med noe godt når de har vært flinke.
Jeg bruker også bilen til "venterom" når jeg trener dem.
Da må èn vente i bilen mens den andre trener, og sånn bytter vi på om venting og trening.
I starten belønner jeg den som skal bli liggende å vente i bilen like mye som den som trener utenfor bilen. På den måten blir det jo trening på begge hundene. Her er det også viktig å finne balansen i forhold til belønning, - stress og bjeffing / piping.
Ikke gå for lant unna i starten, men øk gradvis avstand og gradvis mindre belønning for å ligge igjen.
Jeg kan også gi dem noe godt å tygge på mens jeg er borte slik at ventingen er noe positivt.
Hjemme hos oss er det mye frihet innenfor mange mål inngjerdet tomt. Men når vi skal ut av tomten for å gå tur eller på en kjøretur må vi jo ut av innhegningen vår.
Fordi vi bor rett ved en grusvei, der det av og til kan komme en bil, - sykler, - ryttere o.l. Derfor er det viktig at jeg har kontroll når vi skal krysse veien og gå på skoges-stien vår. Derfor har alle lært seg å sitte ved porten og vente til jeg har kontrollert at det er trygt å passere veien.
Her bruker jeg mye omvent lokking som treningsmetode på andre ting før jeg overfører det til porten.
Belønningen er jo i dette tilfelle å få lov til å løpe ut sammen.
Når vi går tur på fremmede plasser kan det av og til være trange stier og vi møter både folk og andre hunder. Derfor pleier jeg å lære min hunder å sitte å ha kontakt med meg når det kommer noen som skal passere oss. Vi går litt ut av stien og venter på at det er plass til oss å gå videre. Dersom noen vil hilse på hundene så gir jeg dem fri til det hvis det føles rett akkurat i den situasjonen. Men stort sett er regelen at vi skal VENTE til " noe" har passert oss. Selvsagt belønnes hver enste ventetid med både rosende ord og en ekstra god godbit av noe slag.
Mens når vi går tur på grusveien " vår" trener vi på å sitte ved fot når det kommer biler, - sykler, - joggere, - turgåere o.l. Vi har til og med møtt et hundespann i sommer. Det er praktisk å ha en hund osm kommer inn av seg selv og venter på å bli belønnet hver gang han møter noe på veien vår. På den måten kan de få løpe løs på veien når jeg går med èn og èn der. ( ikke i båndtvangtiden selvsagt ).
Noen lang ventetid er det jo ikke her, men de må sitte å vente til de får frisignal, - så litt venting blir det også i denne situasjonen.
I og med at tomten er delt inn i flere seksjoner, har jeg mulighet til å stenge noen hunder inne i en seksjon og la de gå der mens jeg gjør hagearbeid, - vasker bil, - trener èn hund o.l. i en annen del.
Derfor blir det også nødvendig å trene på å være igen uten å få bli med på all moroa utenfor gjerdet.
Som regel er ikke det noe problem, men når man belønner èn hund utenfor med mye ros og lek, så kan det bli heftig for den osm er innenfor og ikke får være med på moroa.
Derfor ER det også i denne situasjonen viktig å TRENE på å vente.
Mine hunder har stort sett vært konkurransehunder. Derfor tilbringer vi mye tid ved treningsbaner og konkurranseringer. Det kan bli lange dager med mye venting uten særlig mye aktivitet annet enn å se på andre som konkurrerer eller trener.
Derfor tenker jeg det er viktig å gi valpen en del tilvenning i forhold til å være på plasser der vi nesten bare trener på å være i ro og passiv mens andre hunder passerer oss, - trener eller konkurrerer.
Her trener Zacko og jeg på å være tilskuer på en Rallylydighetstrening i Moss.
Han får lov til å stå å se på alt som skjer, - men ikke stresse og bjeffe.
Vi går litt rundt og trener litt på å passere andre hunder o.l.
Men så setter vi oss ned igjen og jeg belønner at han frivillig legger seg ned og slapper av ved stolen min.
Så langt er Zacko utrolig flink og stresser aldri i forbindelse med vente-treningen vår. Ikke noen bjeffing og heller ikke piping.
Vi trener videre på samme måte og skal snart på vår første overnattingstur sammen.
Det skal bli spennende å se hvordan han takler å være tre dager hjemmefra i helt nye miljøer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar